42 år i ørkenen

– Vi fikk utdelt et bøttekott med betongvegger. Der satt vi og hadde styremøter. Det var det vi fikk. I det svære bygget. Det var som å få en bøtte vann i hodet, forteller Jørgen Gunnerud.

Gunnerud var formand for Det Norske Studentersamfund (DNS) tilbake i 1973. Det samme året som DNS flyttet inn i nye lokaler i Slemdalsveien 15, på Majorstua.

På lørdag besluttet DNS at de skal forlate Chateau Neuf, dersom de finner et egnet bygg. «Neuf» har vært Oslo-studentenes hjem i 42 år. Bygget står i DNS sin over 200 år lange og omflakkende historie som et av stedene de har holdt til lengst. Etter iherdige, men mislykkede forsøk på å få sving på driften på 90-tallet, har det på 2000-tallet vært en økende misnøye med bygget. Men misnøye fantes allerede før DNS i 1973 flyttet inn i det da flunkende nye betongbygget, ifølge Gunnerud.

* På lørdag stemte Det Norske Studentersamfund for å flytte fra Chateau Neuf. Flyttekomiteen har to alternativer

Mye uro

– Vi opplevde det som en nedtur. Jeg personlig syntes bygget var helt fullstendig utilgivelig. Det var utrivelig og kaldt, sier Gunnerud.

Han forteller at det ikke var noen stemning for å flytte vekk fra Dovrehallen i sentrum, hvor de hadde holdt til siden 1952.

– Flyttingen skapte veldig mye uro og diskusjon. Mange av de beste årene mens jeg var i Studentersamfundet var i Dovrehallen, forteller 67-åringen.

Lars Alldén var formand i 1969. Han hadde de samme reaksjonene som Gunnerud til Chateau Neuf.

– Da vi først fikk se bygget var vi himmelfalne over hvor låst og voldsomt det var, med enorme møtelokaler og foreningsrom som lå helt avsondret fra resten av bygget, sier Alldén.

Det var den tidligere statsministeren og Høyre-politikeren Jan P. Syse som i sin tid var den store drivkraften bak betongbygget på Majorstua. Han var formand for DNS i 1953. På den tiden var det lenge siden studentene i Oslo hadde hatt et helt eget bygg, som Trondheims-studentene hadde fått på slutten av 20-tallet. Studentersamfundet i Trondheim ble på mange måter en inspirasjonskilde for hva man ønsket i Oslo.

– Mange krangler

– Det som er interessant med historien til DNS, er at man alltid har jobbet med å få sitt eget hus. Det har hele veien vært en motivasjon. Så fikk man et eget hus på 1860-tallet, der utestedet Lawo er i dag, forteller nåværende formand i DNS, Andreas Slørdahl.

Han har satt seg dypt inn i organisasjonens lange og rike historie, hvor vi blant annet finner norske storheter som Bjørnstjerne Bjørnson og forfatter Arnulf Øverland som tidligere formenn.

Universitetsgata 26 var DNS sitt første faste tilholdssted. Der var de fra 1861 til 1918. Mot slutten av perioden var bygningen blitt gammel og slitt.

– DNS hadde ikke greid å drive det så godt som de håpet på. Så følte de at det ville bli for dyrt å pusse det opp og få til det de trengte, og da ville de heller flytte. Men det var mange krangler og høylytte diskusjoner da også, forteller Slørdahl, og peker til den lange og nylig avsluttede kampen om å forlate Chateau Neuf – som mange likevel har blitt glad i.

Savnet Dovrehallen

Formand Syse og DNS satte i 1953 ned en byggekomité for å få drømmene sine om et eget studenthus realisert. Selv etter at Syse var uteksaminert og gikk inn i voksenpolitikken på 60-tallet, fortsatte han og byggekomiteen arbeidet med Chateau Neuf. Avstanden mellom dem og studentene økte, og mistilliten vokste begge veier.

– Det var veldig mye styr og fram og tilbake med byggingen av det huset. DNS måtte selge verdifulle eiendommer i sentrum i flytteprosessen, og vi opplevde da å bli fratatt et studenthus, sier Gunnerud.

Alldén tror ikke de tidligere formennene og Syse forstod hva slags organisasjon DNS var.

– De ble nok overrumplet av hvor viktig demokratiet var i DNS den gangen, som da var en mye mindre organisasjon enn hva den er nå, og hvor viktige aktivitetene var for medlemmene.

Aldri helt fornøyd

– Medlemmene var veldig fornøyd med Dovrehallen, og ønsket ikke å flytte derfra. Hva tenker du om det?

– Hvorfor er det så mange som er negative til å se etter et nytt bygg nå? Alle er glad i det de kjenner, det overrasker ikke meg. Chateau Neuf var ikke et prosjekt hvor studentene følte at det var de som fikk huset, de følte at det var noen andre som fikk dette gjennomført. Dovrehallen fungerte sikkert helt ok, og det var mange som hadde vært der før dem, sier Slørdahl.

– Kan man sammenligne den misnøyen som finnes i dag med Chateau Neuf med misnøyen fra rundt starten av 70-tallet?

– Jeg tror nok det. Det er et annet element her: den lange historien av å ikke være fornøyd. Jeg personlig tror jo at vi kunne fått til mye kult med Chateau Neuf, men det har egentlig aldri blitt slik. Jeg tror det er grunnen til at dette har kommet opp nå, at studenter flest aldri helt har greid å bli glad i den bygningen, sier Slørdahl.

Det hører også med til historien at man trodde at Universitetet i Oslo skulle ekspandere nedover mot Chateau Neuf, men det skjedde aldri. Da ble plutselig betongbygningen stående i ingenmannsland. For å nærme seg studentene igjen, ønsker de på nytt å returnere til sentrum.

* Fikk du med deg? Mistillit, baksnakking og rapporter som aldri dukket opp – et salig kaos kan true flytteplanene fra Chateau Neuf