Når retorikk trumfer kunnskap

Denne artikkelen er en del av artikkelserien Forskning vs. politikk, der vi setter søkelys på politiske forslag som går imot forskningen, og undersøker grensedragningene mellom politikk, forskning og verdier.

Les de to andre: – Forskere blir latterliggjort og – Politikken overser forskningen(2)

– Man kan man fint regne ut at 20 + 20 = 40. Men dersom man mener det er trygt å bo i Norge fordi det aldri er mer enn 40 drap i året, vil man ha større problemer med å regne ut at 20 drap + 20 drap = 40 drap. Man sliter mer når svaret på regnestykket utfordrer egne holdninger, sier psykologspesialist Ole Jacob Hesselberg.

Han forteller om et forskningsprosjekt utført av Yale-forskeren Dan Kahan i 2013. Undersøkelsen viser hvordan konkrete tall blir oppfattet ulikt avhengig av hva slags politisk ståsted man har.

Feiltolket våpenspørsmål

I forsøket ble personer med forskjellige politiske standpunkt bedt om å regne ut statistisk sannsynlighet for hvorvidt en hudkrem fungerte mot utslett eller ikke. Deltakerne hadde over gjennomsnittet god tallforståelse, og det var ingen forskjell mellom selverklærte demokrater og republikanere på hvorvidt de klarte å regne ut riktig svar.

Men da de samme tallene ble brukt, og temaet for undersøkelsen ble endret til hvorvidt tilgang til våpen gav mer eller mindre kriminalitet i samfunnet, ble resultatet et helt annet.

– De som hadde best tallforståelse klarte faktisk i større grad å regne ut et svar i tråd med det politiske standpunktet sitt, avhengig av om de var for eller mot våpen, sier Hesselberg.

Han mener Kahans studie framfor alt viser at det er en skjevhet som «skrus på» når vårt politiske standpunkt trues.

– Studien viser at intellektuelle ferdigheter ikke beskytter mot en slik bekreftelsesskjevhet. Vi tolker tallene slik at de passer inn i vårt allerede eksisterende standpunkt, sier psykologspesialisten.

Bekrefter standpunkter

Den samme tendensen ses tydelig også i Norge, i skjæringspunktet mellom politikk og forskning, mener Hesselberg.

– Norske politikere er bare mennesker. Kahans studie føyer seg inn i en rekke av lignende studier som alle viser det samme, nemlig at vi er ekstremt gode til å bruke tall til å bekrefte våre standpunkt.

– Er det mulig å være politiker uten å være selvmotsigende i møte med forskning?

– Jeg undrer meg over det selv. Spørsmålet er vel om demokratiet er egnet for å fremme beslutninger bygget på kunnskap. Alt i alt koker det ned til retorikk, hvor man framhever det positive, og toner ned konsekvensene av det som nedprioriteres.

Skal unngå tankesnarveier

– Politisk virksomhet handler i all hovedsak om to ting. For det første å vurdere informasjon og trekke slutninger, for det andre om å påvirke folk, sier Geir Overskeid, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Denne høsten underviser han i et emne på profesjonsstudiet i psykologi, hvor han har gitt studentene i oppgave å holde et fiktivt foredrag for politikere.

– For å løse oppgaven skal vi ta utgangspunkt i utbredte feil man generelt gjør når man vurderer informasjon og trekker slutninger, sier Borgar Jølstad, psykologistudent som tar emnet.

– Vi skal forsøke å vise at disse feilene er relevante for politikere og drøfte strategier for å unngå slike feil, sier han.

Tar tankesnarveier

Jølstad forteller at vi ofte benytter oss av såkalte «tankesnarveier» når vi trekker slutninger.

– Slike tankesnarveier går ut på at vi ofte vurderer frekvensen av hendelser ut i fra hvor tilgjengelige de er i minnet. Dette kan føre til at vi overvurderer eller undervurderer hvor ofte hendelser skjer, for eksempel på grunn av selektiv rapportering i media.

Jølstad mener strategier for å unngå disse feilene for eksempel kan være å trene opp folk i statistisk tenkning, og mener det er interessant å benytte teori i en mer anvendt setting.

– Jeg tror at vi kan lære noe om hvordan politiske avgjørelser kan påvirkes av allmenne strategier for å trekke slutninger, sier Jølstad.

Ingen vil være upopulære

Et fullstendig rasjonelt menneske eksisterer ikke, påpeker psykologiprofessor Overskeid. Men han mener likevel det er viktig å være klar over hvilke feller man kan gå i som politiker.

– Det er vanskelig å leve etter grunnsetningen «jeg kan ta feil, og andre kan ha rett». De fleste har betydelig tillit til egne meninger, sier han, og peker på det han mener er en annen viktig faktor i beslutningstaking:

– Dersom en rasjonell slutning strider mot det ens nære og kjære mener, vil de fleste foretrekke å mene det samme som disse, for ikke å bli upopulær. For politikeres vedkommende vil det være snakk om partiets mening.

Overskeid mener den mest populære meningen kan gå på bekostning av det mest rasjonelle standpunktet, og mener det som regel ikke vil oppleves som en konflikt mellom rasjonell tenkning og popularitet

– Man ser ikke engang for seg at noen kan tenke annerledes, og antar i stedet at politiske motstandere handler utfra dårlige motiver som egoisme eller lignende.