Kall det et nesteårsforsett

Jeg sitter på alle fire i nyttårskjolen min og prosjektilspyr over doskåla. Hodet banker intenst, og øynene er hovne som to vepsestikk. Biter av gårsdagens festmåltid skylles ned i det bunnløse sluket, sammen med det lille som var igjen av verdigheten min. Same procedure as every year, James!

Å gå på trynet er en nødvendig del av dannelsesprosessen. Noen ganger kan det derimot virke som at selve ønsket om å bli et bedre og mer sammensatt menneske, er det som føkker deg til syvende og sist. Hvert år bestemmer jeg meg for at jeg skal ta meg sammen. Jeg starter sterkt ved å droppe en rekke løgner; første januar begynner jeg å fortelle vennene mine at jeg ikke «er så glad i smaken av alkohol lenger». For å følge opp dette våkner jeg bakfull hver eneste helg, resten av året. Det er på samme vis at jeg skryter av å være student, vel vitende om at pensumbøkene mine ligger og støver under senga på hybelen.

Les også: Neste år drikker jeg øl kun på fredager

Mens jeg svelger ned en Paracet for hodepinen, bestemmer jeg meg for at dette er året jeg skal være ærlig med meg selv og mine nærmeste. Derfor ser jeg meg nødt til å droppe nyttårsforsettene. Det er tross alt få ting som føles bedre enn å fraskrive seg ansvaret for sine egne tabber. Da kan man nemlig la dem gjenta seg, uten å få dårlig samvittighet. Og er det ikke vår rett å kødde det til innimellom, tingenes tilstand tatt i betraktning? Som om det vi trenger nå er flere regler for hva vi kan og ikke kan tillate oss selv å gjøre.

Nå er jeg dessuten bare én avlyst konsert unna å gi opp håpet om et pandemifritt liv. Mens jeg trygler og ber til gudene på Stortinget om å innføre koronapasset, tenker jeg på alle arrangementene jeg allerede har gått glipp av. Det har generert en rastløshet ut av en annen verden. For når man har surret med de samme rutinene hver dag i nesten to år, er det virkelig ingenting som sjokkerer eller begeistrer lenger. Vi fikk en liten smak av frihet under gjenåpningen i september. Nå står vi nok en gang og lener oss over det metaforiske rekkverket, og stirrer rett ned i gapet på det sultne omikron-monsteret, som venter med den glinsende, råtne kjeften åpen, klar til å sluke oss hel. Ikke for å være dramatisk eller noe.

Les også: Sylskarp og uraffinert kødding

Frem til verden fungerer som normalt igjen, ser jeg ingen grunn å være den beste utgaven av meg selv. I år skal jeg perfeksjonere skippertakene mine. Fortsette med å oppføre meg sosialt forkastelig etter fire øl. Ta feil t-bane, komme for sent til forelesninger, og sende skriftlige beklagelser til professor fordi jeg leverte oppgaven min for sent. Når livet gjennopptar sin vanlige kurs, lover jeg å begynne med selvutviklingen. Kall det et nesteårsforsett.