Sylskarp og uraffinert kødding

Rockeduoen brenn. har klart å løse gåten det er å mikse rock og østlandsdialekt på mesterlig vis. Med «Vandrer på solskinn» fortsetter gutta å spille på ungdommelig selvfornedrelse svøpt i en skarp og rufsete produksjon. Spellemannsprisen i rock fra 2019 forsvares med en plate som virker like gjennomtenkt som den virker tilbakelent.

Edvard Smith Save og Rémy Malchère Pettersen slapp debutplaten «Elsker» i 2019, og har jobbet med skiva siden slutten av samme år. Det er egentlig ikke så lang tid på et album, noe som forklarer hvorfor flere av låtene melodisk sett deler en rekke likhetstrekk med debuten. Det er på ingen måte en skuffelse. Låtene er mer upbeat, og gutta demonstrer at de har klart å mestre en egen sound; power pop-rock med personlighet – hakket mer klagete og hardbarka enn det vi har hørt fra dem tidligere.

«Sopp» og «A ye» viser eksempelvis det tekstlig køddete og kreative, og like fullt lekenheten og eksperimentering i produksjonen med klissete og harde riff (og hint av en kassegitar!). Save og Pettersen har også bevart sine skråblikk på hverandre og retter pekefingeren mot speilbildet på selvransakende «Kvalm» og «Svett».

I et mer moderat temposkifte pushes grensene mot noe som låter mer indie enn rock. Variasjonen er nesten påfallende, men hva er to fyrer i 20-årene uten klamme tanker om et du og svette netter? Det er like gjenkjennelig som det er fett. Med et mer nedpå og forsiktig format, står de i sterk kontrast til neste låt; Bråkmaker. Helhetlig byr albumet på fin musikalsk variasjon.

brenn. har rykte for å være et rutta liveband, og det kan komme godt med at flere av låtene på det nye albumet setter seg enkelt på hjernen med tekstlinjer som: «De får ikke til en dritt», «Jeg er kul når jeg har grått» og «Livet mitt føles som en inside joke».

Plata har med to sterke kollaborasjoner med henholdsvis Skalla og Kjartan Lauritzen. Sistnevnte er i «dristig» Kjartan Lauitzen-stil, bidragsyter på låten «Du lar meg henge, men» med et fiffig vers man humrer godt av. Til tross for at to musikksjangre her kolliderer, fremstår ikke Lauritzens vers som malplassert. brenn. viser sin forståels av stilene, og rap og rock smelter godt sammen i låten, som løftes av et røft (men til tider repeterende) refreng.

Vandrer på solskinn er like sprøtt og lekent som duoen, og kan ikke beskrives som noe annet enn en imponerende samling låter. Bandet har høstet massiv oppmerksomhet for sitt potensiale, og dette albumet er et glimrende bevis på hvorfor. Med denne maktdemonstrasjonen av en plate har rockeduoen sørget for enda en ting å glede seg til når samfunnet åpner piten.