Skal jeg fortelle deg hva du er?

Det nærmer seg slutten på praktikantoppholdet mitt i Buenos Aires, og jeg drikker øl med to venninner. En «chamuyero» (les: Lokal hingst), slår seg ned ved bordet vårt, og avbryter samtalen tvert. Brisen og solbrent, snur jeg meg mot han og sier: Spurte du oss om du kunne sette deg ned her? Det viser seg å ikke være så lurt.

Da jeg reiste hit første gang, var det stas med oppmerksomhet. En kjekkas som flørtet åpenlyst i butikken, en beiler som ikke tok nei for et nei. På mine 165 centimeter på sokkelessen var jeg høy for første gang i mitt liv, og det kommunegrå håret hadde blitt blondt.

Det bikket derimot raskt over i det absurde: Bussjåfører med bussen full av passasjerer som tutet, smågutter som hvisket obskøne ting når jeg passerte, daten som nektet å la meg spleise på middagen i frykt for å tape ansikt. Mine argentinske venninner var selvfølgelig vant med slik oppførsel, og overså glatt vår nye bordkavaler. Etter å ha blitt plystret på siden puberteten, har de lært å velge sine kamper med omhu.

– Eitt feil ord, og vi kan miste tilgang til landet vi har studert i mange år. Det kinesiske dilemmaet

Her heter det ikke #MeToo, men #NiUnaMenos (ikke ei mindre). Hver 36. time blir en argentinsk kvinne drept, som regel av noen hun kjenner. Abort er kun tillatt ved dispensasjon, og liv går tapt på ulovlige klinikker som gjør inngrepet på gamlemåten. Svartkledde kvinner gjennomførte i 2016 en generalstreik bak parolen «¡Vivas nos queremos!» (Vi ønsker å leve!). Mellom to og fire på ettermiddagen forlot kvinner i alle yrker arbeidsplassene sine, for å delta i den historiske kvinnestreiken.

Turistmagneten Buenos Aires, befolket i all hovedsak av immigranter fra Spania og Italia, smykker seg med å være en moderne, europeisk storby. I åtte år, frem til 2015, hadde Argentina kvinnelig president, og de var tidligere ute enn Norge med å kvotere kvinner inn i parlamentet. Så hvorfor klarer ingen å garantere for kvinners sikkerhet?

Sjekkekulturen kan være en del av svaret. Unge argentinere sliter med å bryte ut av egne stereotypier, med én fot i fortiden, og én i fremtiden. Dårlig økonomi tvinger mange til å bo hjemme med sine religiøse foreldre, og til å ligge med sine utkårede på dampende sex-hotell. Reggeaton-musikken de danser til får Tix and the Pussy Projects til å minne om Finn Kalvik, mens argentinske pave Frans smiler til dem fra hvert gatehjørne. Den unge kvinnen må finne balansegangen mellom deilig og delikat, mens mennene stort sett må kjøre på macho-høygir.

– «Is this your first time in South-Africa?» Gull og GT på savannen

Beklageligvis sitter jeg med ryggen til min forsmådde beiler denne kvelden, og ser ikke at han er flankert av ti kompiser. Det hele utløser en slags Askeladden-aktig passear, hvor de én etter én prøver å slå seg ned med oss. Ingen ville tape ansikt, nå er det er mann mot feminist.

– Skal jeg fortelle deg hva du er? snøvler bachelor nummer fire i rekken, da jeg gir ham avskjed på grått papir. Jeg vet hva han skal si, for jeg har hørt det før.

– En feminazi.

Vi har fått nok, og reiser oss opp for å gå. I det jeg forlater lokalet, reiser beilerne mine seg og gjør nazihilsen. HEIL HITLER, ljomer ut i lokalet. Jeg får ikke frem et ord, vi rusler hjem.