Gull og GT på savannen
Å feire jul på et safarihotell i Sør-Afrika skader hverken ganen, ønsket om å bli brun, eller den manglende kunnskapen om ville dyr i bushen. Likevel er det en heftig påminnelse om hvor heldig man er som er født i Norge.
«Is this your first time in South-Africa?».
Solbrente Reinhardt smiler bredt og passer på at familien på fem sitter godt i den kamo-grønne Land Roveren. Det er varmt, rundt 25 varmegrader, og vi har reist i over 24 timer. Vi kjører inn i Kruger nasjonalpark, nordøst i landet, ikke langt unna grensen til Mosambik.
Det tar omtrent ti minutter før vi møter en forbipasserende bil, der føreren oppglødd annonserer at det er en leopard litt lenger opp i veien. Reinhardt gliser til stifinneren Thomas, som sitter ved siden av. De har begge matchende, lysegrønne capser med påskriften «Lukimbi Safari Lodge». Like oppe i veien rusler en leopard dovent langs veien i den stekende sola. «Wow, a leopard on the very first day! Not bad ey?» utbryter Reinhardt. Klikkene fra kameraene som hentes opp fra håndbagasjen bryter stillheten. Ferien er i gang.
Vel fremme annonserer Reinhardt at han skal være vår «ranger» under det seks dager lange oppholdet og lister opp neste dags program. Alle må opp klokken 05.00 for å rekke dagens første «Game drive». Etterfulgt av frokost, «Bush walk» med bevæpnede rangere, før lunsjen står for tur klokken 14.00. Etterpå kan alle kose seg ved bassengkanten med utsikt til nasjonalparken, eller ta seg en treningsøkt på hotellets lille treningsstudio. Så er det lagt opp til kveldens «Game drive» før middagen står for tur og alle kan velte i seng tidlig, for å sikre energi til å gjenta hele prosessen neste dag.
Personlig er jeg litt gretten da vekkerklokken ringer i de mørke morgentimene lille julaften. Humøret stiger ikke av Reinhardts «Good morning, see you there right?», som tikker inn på hotellrommets telefon noen minutter senere. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg egentlig hadde tenkt å sove litt mer, nå som jeg har tatt meg juleferie for første gang på fire år, men neida. Vi får kaffe, søte kjeks og stues inn i bilen før lyden av motoren brøler og vi kjører ut i bushen.
Vi har alle sett jungelboken, og tenkt at elefanter, sebraer, giraffer og nesehorn er fett. Men ingenting kan faktisk måle seg med å se dem utenfor et trist sirkustelt. «Well, you have already seen one of The big five, so let's see what we can do», sier Reinhardt og druser rundt sammen med Thomas mens han peker på ville dyr og deler kunnskap.
Slik går dagene. Vi lærer funfacts, som at giraffer har et hjerte på størrelse med en fotball, fordi det må pumpe store mengder blod opp den lange halsen opp til hjernen og ned igjen. Samt nyttig kunnskap som hvilke busker vi kan bruke som såpe, tannkrem og toalettpapir. «How to survive in the bush» er en veletablert spøk, som om vi alle skulle bli tvunget til å flytte ut i den sør-afrikanske ødemarken en dag.
Mellom de tre timer lange utfluktene stopper Reinhardt og Thomas på slettene og serverer oss det vi måtte ønske. Kaffe og kjeks om morgenen, og vin, gin-tonics eller øl om ettermiddagen, med tørket kjøtt og frukt som snacks. Servicen er på topp. Vi ser «The big five», «The ugly five», og ikke minst en av «The secretive seven».
Da vi kjøres ut av nasjonalparken den siste dagen i en taxi er alle i godt humør. Jeg tenker på alt jeg har lært om alle dyrene i Afrika, og ikke lært om menneskene som bor her. Jeg smakte ikke på den lokale maten, lyttet ikke til musikken eller lærte å kjenne samfunnet og hva som røre seg der. Hele turen får litt ettersmak, og jeg innser at jeg virkelig ikke kan klage over nattesøvnen jeg ikke fikk tatt igjen.
