Bad to the bone

«De har hettegensere, baseball-cap og aggressiv likegyldighet i blikket. Til alt overmål har en av dem fyrt opp en sigg, og står og tupper i grusen ved den graffitiherjede fasaden til utestedet Blå. Gjengen ser aller mest ut som rollebesetningen til en ny ungdomsfilm av Leon Bashir. [...] De er bad to the bone, den nye generasjonen musikalske pratmakere». Dette skrev Dagbladet-journalist Anders Fjellberg i et intervju med blant andre, den da 16 år gamle Cezinando, mars 2012. Artikkelen ble ikke særlig godt tatt imot av rapperen og det hele kumulerte i låten «Bad To The Bone»:

Tror de kjenner alle, kjenner ikke meg

Så Anders Fjellberg, hør'a kompis denne er til deg «haah»

Hvem er du til å dømme meg når du ikke har en anelse

Setter hele Se og Hør på å dekke min begravelse

Hvorfor fortelle dette?

Vel, magasinets tema er image. Et tema det har vist seg vanskelig å snakke om. Et tema det tilsynelatende er lett å tråkke feil. Få har ønsket å stille opp til intervju, og de andre har nølt på spørsmål om eget image – for er man egentlig noe mer enn bare seg selv?

Musikkviter Mikkel Broch Ålvik forteller i denne utgavens reportasje at image er et arbeid som ikke skal synes. Hva skjer så bak sceneteppet? Hvordan finner Fanny Andersen sitt uttrykk i trekløveren med Astrid S og Julie Bergan, som befinner seg i omtrent samme lydbilde? Er de ikke også ganske like i stilen? Hvordan jobber man med imagebygging? Hvem jobber med det – om noen?

– MAGASIN: «Hva faen ser du på?»

Cezinandos intervju i Dagbladet forteller oss kanskje noe om hvordan mediene skaper typer i den ene eller andre enden av skalaen, og om sårbarheten og ydmykelsen, på den andre siden, som kan ligge i å bli plassert i bås. For skildringen av rapperne skriver frem en type det er vanskelig å ta helt alvorlig.

Vi vil helst ikke snakke om eget image, og vi vil helst ikke at noen skal kommentere at vi prøver å være noe annet enn det vi «er». Noen som likevel livnærer seg av akkurat det er Fridtjof Josefsen og Jakob Schøyen, kjent fra Kollektivet. I NRK-serien Hit for hit parodierer de fremadstormende artister, superstjerner, gamle travere, hobbymusikere og de som jobber i apparatet rundt dem. Duoen forteller i portrettintervjuet i denne utgaven at de setter pris på artister med et tydelig image – for «da blir det lett å parodiere».

Vi, undertegnede, husker begge da Kollektivets sketsj «Grøtete vokal» var å se en gang i 2014. Som inderlige fans av Bon Iver og James Blake var det knusende, også for vårt eget indie-image, da de i sin parodi, klarte å banalisere det eneste som, etter vår mening, var ekte og autentisk. Det var rett og slett ydmykende, og artistene endte plutselig på en slags liste over «guilty pleasures».

– MAGASIN: Slik bygger norske artister image: – Jeg vil bare være ærlig og ekte

Seks år etter intervjuet i Dagbladet har artister nå, med tjenester som Instagram og Facebook, større muligheter enn noen gang til å forme sitt eget image gjennom egne profiler. Cezinando har samtidig rukket å blitt en av Norges fremste rappere, og har fått en eget søk på Store norske leksikon, som forteller at han har «et image og klesstil som stadig forandrer seg». Om Cezinando er «bad to the bone» eller ei, er kanskje ikke så viktig. Han har i hvert fall overbevist folket om sin «ekthet». Noen parodi av ham har heller ikke vært å se – ennå?

All «gulilty pleasure» til side: ta Magasinet med inn i påskeferien. Det kan nytes på ekte!

– MAGASIN: Fridtjof Josefsen parodierer med kjærlighet