Ole Petter Ottersen glemmer aldri lukten av sin første forskningsartikkel

I sitt hjem på Frogner sitter han, rastløst i en svart sofa med den vanlige dressen, med lyseblå skjorte og stripete slips. Men Ole Petter Ottersen skulle gjerne hatt på seg noe annet.

– Jeg kom hjem rett før dere, ellers ville jeg skiftet. Jeg pleier aldri å gå i dress hjemme, er du gæren?

Like ved står et stort flygel. Han har uttalt at drømmejobben var musiker, selv om han ikke husker det selv. Tross flere års trening ble han uansett aldri noe særlig flink. Veggene er fylt av ulike malerier, inkludert noen malt av hans mor.

– Både min samboer og jeg er opptatt av kunst, selv om vi har forskjellig smak. Og min mor var jo amatørkunstmaler, forklarer han kjapt.

Det eneste det er mer av enn kunst er bøker. Ottersen klarer knapt å fungere om han ikke har noe å lese på. Derfor har han høye stabler med bøker på skrivebordet, bøker i kjelleren og bøker som fyller et titalls hyller.

Den snart 62 år gamle rektoren snakker mye, fort og med stor entusiasme. Og han klarer ikke sitte stille. Intervjuet får flere midlertidige avbrekk når Ottersen plutselig har forsvunnet inn til arbeidsværelset, ofte for å hente rekvisitter som underbygger et eller annet poeng.

– Denne synes jeg er veldig flott. Den må du ikke reklamere for da, sier han om The Slow Professor, en av fire bøker han leter frem på to turer ut fra stuen. De andre er skrevet av Elena Ferrante og Fridthjof Nansen.

Han slår seg ned i sofaen igjen. Hendene hans fingrer hvileløst med et eller annet. Som regel er det hans venstre øyenbryn han klør på.

Ottersen om sin nye jobb: – Det blir veldig utfordrende

Ottersen er fra Kongsberg, men har bodd i Mo i Rana, Kopperå, Kyrksæterøra og Orkanger. Som ung hadde han jobb på meieri, skipsverft, dagligvareforretning og en skofabrikk. For ikke å nevne vervet som russepresident og formann i elevsamfunnet.

– Jeg hadde en av de viktigste jobbene på skofabrikken, nemlig å brenne feilproduserte sko. Det var en meget interessant jobb, sier han.

Senere har Ottersen blitt en svært merittert akademiker. En rapport i The Lancet, et britisk medisinsk tiddsskrift for global helse, hvor han ledet kommisjonen, er noe av det han er stoltest over. I tillegg har han publisert over 350 vitenskapelige artikler, fått en rekke forskningspriser og siteringer.

Det var da han skulle premiere en annen akademiker – professor Knut Mørken – for fremragende undervisning i høst, at Ottersen snakket svært høyt om gleden av å få publisert en forskningsartikkel. En oppvakt Universitas-journalist fikk uttalelsen på båndopptaker.

– Nå skal jeg ikke overdrive, men det er omtrent som å få et barn for første gang å publisere en artikkel. Det er en fantastisk opplevelse, og flest mulig burde kjenne til det, sa han i januar.

Ottersens ansikt blir med ett litt rødere når han får sitatet gjenfortalt, før han henter frem årene.

– Har jeg sagt det? Oi, sa jeg det. Eh, nei altså jeg tror konteksten da var vel det første forskningsarbeidet som jeg fikk ut. Navn på papir, det må jo være som å se sitt første navn som forfatter av en artikkel. Det å få ut en artikkel og få tilsendt det vi kalte særtrykk, og kjenne på lukten, det var helt fantastisk. Jeg husker enda lukten.

– Hvordan lukter det?

– Det er ubeskrivelig, ubeskrivelig, begynner Ottersen, før han igjen spretter opp av sofaen og haster inn på kontoret. Etter litt romstering finner han en artikkel, fører den helt inntil nesen og sniffer dypt inn eimen av flere tiår gammelt papir.

– Nå er alt på nett. Det var jo sånn her i gamle dager. Du hadde ikke kommet i mål med prosjektet før det var på trykk. Så vi har blitt litt fattigere i dag.

Saken fortsetter etter bildet

Ottersens kroppsspråk er det samme som alltid, med betydelige gestikuleringer og endeløs entusiasme. Så langt har han prøvd et tosifret antall forskjellige positurer i sofaen. Men det ytre er annerledes enn det var da han tok over som rektor for åtte år siden. Håret er blitt betydelig tynnere og gråere. Lange arbeidsdager og stadige overdådige middagsmåltider i akademisk anledning har satt sine spor.

– Det er jo en helsefarlig jobb. Så det jeg bestemte meg for da jeg ble rektor, det var at jeg søren meg skal prøve å trene.

Så langt i år har Ottersen trent samtlige dager utenom to.

– Jeg blir mektig irritert hvis jeg er ute og reiser og det ikke er et ordentlig trimrom. Da pleier jeg å si fra i resepsjonen at dette går ikke.

– Og da svarer de?

– Vanligvis sier de at det ligger et treningsstudio to kvartaler unna. Da sier jeg at det ikke er godt nok. Jeg var i Brussel mandag og tirsdag og startet dagen i trimrommet med fantastisk utsikt over byen.

– Det er ikke helt Domus Athletica?

– Domus Athletica, der er jeg ikke! Jeg har trimsykkel her hjemme.

Som rektor jobber Ottersen vanligvis frem til 19-tiden. Når han endelig er ferdig med sine plikter for dagen står kulturarrangementer som regel på menyen med samboeren, Reidun Torp. I helgen var de på Murakami-utstilling på Astrup Fearnley Museet og i kveld er planen konsert med kringkastingsorkesteret.

Ellers prøver han å bruke tiden på sine to sønner. Selv om begge valgte Universitetet i Bergen er de enda ikke arveløse. Imidlertid har Ottersen et forslag til hva de to burde gjøre for å bedre forholdet enda mer.

– Vil du ha barnebarn?

– Ja. Jeg kan jo si at jeg gjennom intervjuer kommer med en liten oppfordring til mine sønner, humrer han.

Tidligere ledet Ottersen et forskningssenter for molekylærbiologi og nevrovitenskap. Da var han ofte vertskap for hete diskusjoner med både studenter og kolleger. Å debattere med kjente og ukjente er noe han har elsket helt siden studietiden.

Nå forekommer de retoriske gladiatorkampene i stuen på Frogner langt sjeldnere. Noe av det mest negative med rektorvervet har vært vanskelighetene med å opprettholde et sosialt nettverk.

– Det som kanskje har vært en utfordring er å beholde kontakten med venner. Så det har nok gått litt ut over det, dessverre. Men det er kanskje ikke så overraskende.

For første og eneste gang i intervjuet er den ellers så sprudlende retorikeren Ottersen plutselig lavmælt. Det går imidlertid raskt over.

Ottersens kronikk: 314 dager igjen som rektor

Når han går av til sommeren etter åtte år i rektorstolen er det ikke et alternativ å trappe ned. Sannsynligvis nøyer han seg med en kort sommerferie i Frankrike, før han gyver løs på stillingen som rektor ved svenske Karolinska – om han til slutt får jobben.

– Det er ikke i min natur å ta fri. Jeg er ikke moden for å slippe tak i det akademiske liv enda. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag.

Spørsmålet om hva som har vært best og verst som rektor må gjentas fordi de første svarene automatisk kommer på universitetets vegne.

– Du lever deg veldig inn i institusjonens ve og vel. Det er nesten vanskelig å skille, for du går sånn opp i arbeidet at du føler deg lykkelig når institusjonen har suksess og litt deppa når den støter på utfordringer.

Rektorperioden har ikke vært uten kontroverser. Hans egen prorektor Ruth V. Fjeld trakk seg i 2014 og følte seg fryst ut. Ottersen fikk mye kritikk fra egne ansatte etter episoden. Det samme var tilfelle da han brukte sin dobbeltstemme til å tvinge gjennom den kontroversielle Internt handlingsrom-planen, en plan som skulle kutte i administrasjonskostnader. Sviktende miljøtiltak har også skapt bruduljer og misnøye. Mange, inkludert Universitas, har gjennom åtte år kritisert Ottersen heftig.

Selv mener Ottersen at folk tar feil om hvor mektig han er.

– Både Universitas og andre overvurderer den rollen en enkeltperson kan spille. I et universitet er alle beslutningsprosesser så komplekse og involverer så mange, at jeg kan nesten ikke tenke meg en sak jeg har kjørt alene.

Ottersen avviser at han er en politisk operatør og renkespiller, eller at han kynisk og kalkulerende får gjennom det han vil i både med- og motgang. Han har sittet i stolen til Niccolò Machiavelli i Italia, men hevder å ikke være et akademisk svar på herskerne i Machiavellis Fyrsten. Stolen var visst ikke så komfortabel heller.

– Jeg har jo lest Fyrsten med stor glede. Du kan si at det ikke er den boken som burde prege vår politikk.

– Det er en forskjell på om den burde det, eller om den gjør det, da.

– Hehe, ja, nei. Jeg kan ikke se at... Andre får bedømme selvsagt, men jeg oppfatter at alt vi har fått til er teamarbeid.

Ifølge mediearkivet Retriver har Universitas nevnt Ottersen i 373 saker. Han har blitt stemplet som både en tåkefyrste og studentfiendtlig, og en lang rekke andre mindre flatterende karakteristikker.

Ottersen ble UiO-rektor i 2009: – Det viktigste blir å arbeide for å styrke studiene som tilbys ved UiO

– Blir det deilig å være ferdig med Universitas?

– Haha, hva skal man si? Nei, jeg føler sjelden at det er noe ubehag knyttet til mediene. Jeg synes ikke Universitas har vært noen versting. Jeg har blitt hengt ut mer i andre medier enn Universitas, forteller han før han kommer på bedre tanker og leende legger til:

– Dette burde jeg selvsagt ikke si, for da kommer Universitas til å gire opp.

Ottersen mener andre har vært strengere, men det er en del av studentavisen han er spesielt glad i – den satiriske spalten «Vi Spør» på baksiden.

– Jeg burde kanskje ikke skryte av baksiden for den er jo ganske useriøs av og til. Jeg kan likevel si at de av og til treffer relativt godt.

– Vi prøvde jo å ha baksiden med deg i 2009, men det gikk jo ikke så...

– Åh? Jeg tror jeg gjennomskuet det ganske fort. Jeg tror jeg har gjemt bort de plakatene jeg ble spurt om, sier Ottersen og beveger seg mot kontoret. Før vi vet ordet av det ligger lederen for landets nest største universitet på gulvet på jakt etter satiriske plakater studenter lagde av ham under valgkampen i 2009.

Han finner dem ikke.

– Hva var det på plakatene, igjen? Hva het han fotballspilleren som var så stor på den tiden. Fra England? Han Beckham! Jeg tror det var en plakat hvor det sto at Beckham var i min fanklubb.