Sandra Kolstad: Kapitalist i eget liv

– Jeg må bare ha snusen min, jeg er helt snusnarkoman.

Hun er kledd i hvitt – men har barbente føtter. Midt i forfatterleiligheten i Litteraturhuset i Oslo går Sandra Kolstad (32) rundt som om hun bor der – på tross av at de eneste personlige gjenstandene som ligger fremme er en boks med snus, en flaske vin og en sølvveske.

– I Berlin bor jeg i en bakgård, med vinduer på alle kanter. De som bor rett overfor meg er sånne vaskenarkomane. Henger alltid ut av vinduet og slår på et teppe. De er et pensjonert ektepar og kan ikke ha en stor leilighet, det er veldig søtt, men hver dag står de og skurer vinduer, slår tepper og stirrer rett inn i min leilighet. Når jeg vasker må jeg liksom vise det til dem.

– Det er kanskje det man gjør når man er pensjonert?

– Vasker, ja. Jeg synes det høres kjempedeilig ut.

– Å vaske eller pensjonere seg?

– Begge deler! Pensjonere seg, det har jeg lengtet etter absolutt hele livet. Og det gjør jeg fortsatt. Kolstad snakker med begge hendene. Hun lener seg frem og tilbake i stolen, løfter beina opp i en annen stol og gestikulerer så håret hun har satt opp i en knute på toppen av hodet rister fra side til side.

Portrett med Jonas Gahr Støre: Valgkamp, shots og motgang i fullt alvor

Lett og lekent, litt pop, litt elektronika, litt 80-tallsvibber. Lydbildet er åpent og overrasker stadig. Man blir glad av å høre på Sandra Kolstad. Det blir man av å se henne også, hun hopper rundt på scenen, sjarmerer publikum og forteller historier med et lurt smil. Kolstad tar på seg sølvdrakten og ser ut som en superhelt som har kommet til Litteraturhuset for å redde popmusikken.

Det er vanskelig å oppsummere det seneste året i Kolstads liv raskt: Hun har rukket å bli nominert til Hedda-prisen for komposisjonen til «Songfuglen» på Det Norske Teateret. Hun debuterte som skuespiller i «Familien som kunne snakke om alt» på Den Nationale Scene i Bergen – der hun i tillegg har komponert musikken. Og så har hun gitt ut det kritikerroste albumet «San Silva», vært på turné og laget musikken til Litteraturhusets jubileumsforestilling «Den politiske kroppen».

– Det er kanskje derfor jeg gleder meg til pensjonisttilværelsen! sier 32-åringen og ler.

– I det siste har jeg tenkt mye på at vi er så opptatte av at alt vi gjør skal ha nytteverdi. I ytterste konsekvens betyr jo det bare at jeg har internalisert den kapitalistiske logikken helt. Forstår du hva jeg mener?

Sånn snakker Kolstad, hun sier én ting, skyter inn en ting eller to, så er det tilbake til det første.

– Det er jo en balansegang, det å kreve mye av deg selv. Det er jo på en måte bra.

Hun ser ut i lufta, tenker seg om.

– Men man kan fort bli kapitalist i eget liv.

Kolstad har alltid gjort ting på sin egen måte. Da hun gikk på barneskolen fant hun ut at favoritthuskestativet hennes skulle fjernes. Det nektet hun å finne seg i.

– Vi sto opp midt på natten, venninnen min, faren hennes og jeg. Så skrudde vi ned huskene og stjal dem. Vi tok virkeligheten i våre egne hender.

Portrett med Erna Solberg: Travel, bestemt og med blikket festet på seier

Kolstad har alltid vært opprørsk – og oppfinnsom. Lenge før hun stakk av med husker, pleide hun å dikte opp historier ved gudmorens middagsbord.

– ‘Sandra, det var vel ikke akkurat det som skjedde’, sa venninnen min da jeg fortalte hva som hadde skjedd mens vi lekte. Jeg tror ikke jeg ville lyve, men jeg hadde et behov for å se at en annen virkelighet var mulig.

Å se for seg en annen virkelighet, eller en annen verden enn den vi lever i, mener Kolstad er en politisk handling.

– Marx definerte mennesket som det dyret som har evnen til å forestille seg noe annet. Kunstens radikale potensiale er at den kan vise folk at en annen virkelighet er mulig.

Selv vokste hun opp på Majorstua og i Bærum, sammen med en søster, en bror, en mor som er kostymedesigner og en far som jobber med integrering – «og i sin tid drev den smått legendariske platesjappa Utopia i Oslo». Men selv om Bærum er kjent som en av landets blåeste kommuner, var ikke Kolstad en ensom radikaler.

Etter hvert startet hun og bestevenninnen, Idun, opp Bærum Sosialistisk Ungdom. Likevel prøvde de først å passe inn, på tross av at det ikke var noen Miss Sixty-bukser å få hjemme. De trålet ofte loppemarkeder på jakt etter brukte polo-skjorter, som moren til Kolstad redesignet.

– Men etter hvert fikk Idun og jeg helt fnatt av at ting var så trangt på så mange måter, og en politisk bevissthet slo inn for fullt. Da starta vi noe som het Sykkelbanden SAIN, og sykla rundt i Bærum kledd ut som berter, med små bertevesker med cans oppi og tagga på Hennes & Mauritz-plakater. På plakatene skrev Sykkelbanden SAIN alt fra «Jeg er sulten» til «Slett u-landsgjelda».

– Alle skjønte jo at det var oss, for det var ingen andre som mente sånne ting.

Sandra Kolstad: Får ingen krone

Som tenåring ville Kolstad bli konsertpianist. Hverdagen var fylt med Wolfgang Plagge og tidlige morgener i Østre kirke.

– Da jeg skjønte at det ikke var min greie likevel, hadde jeg brukt så mange år på å bygge opp den identiteten at jeg havna i et underlig vakuum. Jeg studerte litt, reiste mye og ble mer og mer ulykkelig.

– Jeg kom hjem etter å ha bodd med nomader i Mongolia i en måned, det var fantastisk, men da jeg kom hjem var jeg helt underernært og trist. En sen kveld på kafeen ved Sogn studentby tok mamma bare tak i meg og sa: ‘Sandra, gjør det da! Du må bare gjøre musikken’.

Debut-EPen «All that we are» (2009) kom ikke lenge etterpå. Kolstad dro til København og spilte den inn på Rytmisk musikkonservatorium.

Der møtte hun også han som ble hennes første ektemann, og ble både plateartist og gift. Men mens artistkarrieren bare fortsatte, tok ekteskapet etter hvert slutt.

– Det er en veldig god mann jeg var gift med, det angrer jeg ikke på i det hele tatt. Det var en solskinnsskilsmisse. Vi satt i leiligheten vår i Berlin og så på alle minnene, drakk vin, lo og gråt – men av glede! Vi hadde våre runder med smerte, selvfølgelig. Hvis ikke har man ikke hatt kjærligheten. Men det var liksom som om vi var ferdige med smerten da, sier hun.

Det største vendepunktet kom likevel da et annet forhold nylig tok slutt.

– Med tiden tenker jeg mer og mer: Gud, jeg er så glad for å være menneske. Det er vanskelig å formulere det uten at det høres erkebanalt ut, men jeg har blitt klar over at det er nok. Det er fint og det er smertefullt, men det er fordi vi er mennesker, og det er gaven vi har fått, sier Kolstad.

– Jeg tenker man må være følsom for å være menneske. Jeg opplever ikke uroen og angsten som like truende som før, for det er noe av det mest menneskelige vi har. Det er det som skiller oss fra psykopatene.

«I dag er SAN SILVA en måned gammel, og hen sier TAKK FOR KJÆRLEIKEN!» skriver Kolstad på Facebook. Bak «San Silva» ligger flere av Kolstads kjepphester.

– Sølv er nest best, skjønner du? Det får faen meg være bra nok i livet. Man trenger ikke alltid å stå på pallen og glimre i gull.

Hun snakker om tittelen på det nye albumet sitt. En farge, et sted, et «henneske» og en mormor.

– Når jeg lager musikk oppleves det like mye som å lage et sted. San Silva kan jo høres litt ut som et sted. ‘Skal vi dra til San Silva?’.

– Men først og fremst er San Silva det jeg kaller et ‘henneske’ som beveger seg rundt i et univers jeg har skapt. Hen er, som det ligger i begrepet, en slags ikke-kjønnet og litt aldersløs skapning, forteller hun.

– Det jeg ikke har sagt til noen er at mormoren min het Silva.

Silva var datter av Severin, som var kaptein på en hvalfangstbåt. Huset ved havet Kolstad skriver i, var det han som bygde.

– Det er også en liten hommage til henne, for de som får minst plass i offentligheten er kvinner, jo eldre de blir.

Kolstad produserer sin egen musikk, og har vært engasjert i debatten rundt kvinnelige produsenter. Til Ladyfest 8. mars 2018 skal bestillingsverket «Munnstykke» være klart, som Kolstad lager sammen med Marianne Stranger. Når hun spiller på ungdomsskoler sammen med Rikskonsertene merker hun blikket på kvinner godt.

– Det er oppsiktsvekkende lite som skal til, for at folk opplever at noe er utenfor normen. På videoene i bakgrunnen ser man et sted at jeg har litt hår under armene, da ser jeg at noen av guttene bare ‘æææ’, sier hun og mimer forferdet.

Fikk du med deg? Eili Harboe er Norges nye stjerne på filmhimmelen

– Plager det deg hvis jeg spiser litt mat mens vi snakker?

Kolstad finner frem en pakke sushi fra Rema 1000.

– Det glamorøse livet, sier hun og ler.

Det nyeste albumet hadde arbeidstittelen «Music for me, music for you». 32-åringen ville skrive sanger som tilsynelatende høres ut som kjærlighetssanger, men som også er noe annet.

– Det må jo være de mest brukte ordene i popmusikk, «me» og «you». Jeg hadde lyst til å utforske det, kan det være andre størrelser enn «jeg som er forelska» eller «jeg som har kjærlighetssorg», og «du som er en dust» eller «du som er mannen eller kvinnen i et liv», sier Kolstad, før hun tar en ny bit sushi.

Hun vil tøye «jeg»– og «du»-begrepene, og mener vi er for opptatte av det unike individet, og av forskjellene mellom folk.

– I Tyskland betyr det noe for mange om melka koster 1 euro eller 1,20 euro. Ikke sant? For middelklassen handler politikk mye om identitet, så det er lett å glemme at de mest avmektige er de som får kjenne mest på politikkens konsekvenser. Det er de som får kjenne politikken på kroppen.