Portrett med Erna Solberg: Travel, bestemt og med blikket festet på seier

– Jeg bestemte meg for at det var viktig å være meg selv lenge før jeg ble statsminister. Hvis du skal forsøke å leve opp til å være annerledes enn du er så blir det falskt, og folk vil oppdage det. Hvis du har avslappede skuldre, så tar folk det litt med avslappede skuldre.

10.mai. Universitas, akkompagnert av finsk presse, som har kommet i anledning den finske statsministeren Juha Sipiläs besøk, er losjet inn i inngangshallen til statsministerboligen i Oslo. Erna Solberg nikker «god morgen» og stiller seg øverst i den lille trappen med armene bak ryggen. Ektemannen gjennom 21 år og siviløkonom Sindre Finnes kommer opp vindeltrappen ikledd dress, med en paraply og en lærveske under armen. Det silregner ute. Finnes sier noe om at han har fikset billetter til den kommende Brann-kampen, før han smiler bak brilleglassene og forsvinner ut døra. Vi venter. Det blir med ett litt pinlig stille. Så smiler hun for seg selv og begynner å si ett og annet om middagen hos kongefamilien kvelden før. Kongeparets 80-årsjubileum ble feiret med gallamiddag på slottet. Hun forsikrer alle om at det ikke ble så sent.

– Vi var vel hjemme sånn i halv ett-tiden, sier hun og humrer.

Noen andre ble visst lenger, uten at vi får vite hvem det gjelder.

Stort portrett med Jonas Gahr Støre: All-in Jonas

Omstilling

På dagens agenda står en viktig frokost med vårt nordiske naboland (uten presse), skyting av startskuddet på Tine-stafetten, tale under åpningen av Statkrafts årlige konferanse og ikke minst et lite møte med partiet på Stortinget etterpå. Hun diskuterer forholdet mellom Europa og Russland, Nord-Korea og USA med den finske statsministeren. Kort tid etter smiler hun på selfies med barn som har løpt Tine-stafetten ved Bislett stadion. Universitas får ikke være med i statsministerbilen mellom postene i programmet, men vi danner oss et ørlite inntrykk av hverdagen som har vært Solbergs de siste fire årene – og skal fortsette å være de neste fire årene, om hun får det som hun vil den 11. september.

– Hvordan er det å gå fra å snakke om forholdene i Nord-Korea til å skyte startskudd på Tine-stafetten på under en time?

– Jeg klarer å stille meg om. Det må du gjøre. Det er mange omstillinger i løpet av dagen som statsminister, fra politiske debatter til saker som ikke er avklart. Også er det jo veldig hyggelig! sier hun og smiler mot barna som vrimler rundt henne i regnet på gressmatta inne på Bislett stadion.

– Det er ofte litt vanskeligere hvis du kommer fra noe som er veldig gøy og skal til noe som er veldig seriøst, det er litt tyngre enn andre veien.

Festing og hyggelige ting

Det er gått ti uker siden den grå regnværsdagen i mai, og sola skinner i den velstelte hagen bak statsministerboligen.

– Så du har ingen «crazy» hendelser fra studietiden annet enn artige forelesninger og lesesalstid?...

– Altså… Festing og hyggelige ting og mye annet, jada. Jah…

Solberg nikker. På bordet er det satt frem jordbær og kaffe. Det er 21. juli og hun er tilbake fra ferie for å forberede seg til minnemarkeringen for terroren som rammet Norge i 2011. Hun har nettopp mimret om studietiden, som ifølge henne selv besto av glade minner fra pausekroken på lesesalen ved Universitetet i Bergen – der hun tok en cand.mag med mellomfag i sosiologi og sammenlignende politikk, samt et hovedfagskurs i statsvitenskap på 80-tallet.

I skrivende stund er det publisert hele 114.915 artikler om Erna Solberg. De fleste begynte å dukke opp i 1996, med en ørliten peak i 2013, som naturlig nok skyldes valget og året«Jern-Erna» eller «Erna-stjerna», inntok statsministerboligen. Dama er temmelig medievant. 30 dyrebare minutter med Norges kanskje mektigste kvinne er alt Universitas har fått til å komme «tett på». Hvem er hun egentlig, «Jern-Erna»?. Én ting er i hvert fall sikkert, noen svært personlige minner fra studietiden er hun ikke interessert i å dele.

– Også har jeg jo opplevd ja.. jeg hadde jo Frank Aarebrot som foreleser, så jeg husker jo mange av hans forelesninger. For eksempel «Romersk hær på fremmars syv». De forelesningene var veldig morsomme, ikke alltid pensumsrelevante, men morsomme. Det var nok noen som syntes de var litt dumme, fordi du måtte lese pensum selv. Det mente jo han at var prinsippet, at hans forelesninger var ment for å gi en dypere innsikt.

Maktkamp i motvind

Mindre enn en meter til venstre for henne sitter en av hennes mange informasjonsrådgivere og noterer, øyensynlig uten å følge med på hva som blir sagt. Snart er det duket for valgkamp.

– Jeg gleder meg alltid til valgkamp, jeg. Det er litt blandet ut i fra hva som blir temaene. Alle vil jo forsøke å få mest mulig plass til sine temaer og sine saker. Men det blir spennende å se hva som blir dagsorden. Så er det jo ofte sånn at du må nå velgerne med bredden i politikken, mer enn bare enkeltsaker. Det betyr at folk er mest opptatt av de tingene som er mest viktige for dem i deres liv, og det synes jeg at også er helt naturlig.

Som det så pent står oppført på regjeringens hjemmesider er «Statsministeren den fremste blant regjeringsmedlemmene og har ansvar for å samordne og lede arbeidet i regjeringen». Dama har både sin egen blogg, sin egen Instagram-konto og Twitter-konto, og en egen uautorisert biografi med den vinnende tittelen «Erna. Fra fiasko til statsminister». For mange vil si at den stormende politiske karrieren har blitt klatret i motvind.

Som datter av en konsulent og en kontorfullmektig, og som den mellomste av tre søstre, vokste Erna opp på Kalfaret, sørøst for Bergen sentrum. Som 16-åring ble hun diagnostisert med visuelt betinget dysleksi, og skolegangen var dermed ikke problemfri. I barndomsårene var hun aktiv speider KFUK og spilte i skolekorps, og på videregående tok hun på seg verv som medlem av arbeidsutvalget til Unge Høyre. Derfra gikk det oppover.

– Hva er ditt sterkeste minne fra barndommen og oppveksten?

– Jeg vet ikke om jeg har noe sånn voldsomt sterkt minne… Jeg har egentlig mest minne av å kose meg med venner i hagen og leke. Ja.

Jordbærene står urørt i sola.

– Vi spille kanonball, inntil jentene ble for flinke. Da ble det forbudt med kanonball, for da ble de sartere jentene litt lei seg, det ble litt for harde baller for noen av dem. Kanonball, slåball, alle sånne ting gjorde vi.

Himmel og helvete

Hun slapper litt av, smiler høflig på ny. I hagen vandrer sivilkledde sikkerhetsvakter rundt med handsfree i øret. Bare lyden av den lille fontene nedenfor terrassen sildrer mellom duringen fra bilene som kjører forbi på vegen bak de høye gjerdene.

– Hvis vi går litt tilbake til høsten 2013, da du skjønte at du kom til å bli statsminister i fire år, hva tenkte du da det sank inn?

– Jeg tenkte først og fremst på hva vi skulle gjøre de neste dagene, og hvordan vi skulle forhandle om sakene. Sånn er jeg, jeg ser for meg de neste oppgavene.

Selv om Norges politiske tyngde plutselig lå på hennes skuldre, var hun ikke særlig bekymret.

– Nei, altså. Vi hadde ganske stor støtte på Stortinget, og måtte sørge for å bygge et styringsdyktig grunnlag fra det flertallet.

– Har du noen gang sagt noe til en journalist som du angrer skikkelig på etterpå?

– Jada, mange ganger.

– Kan du komme på noen eksem …?

– Nei, jeg kommer ikke til å fortelle om det heller. Det er mange ganger du sitter og tenker at det var teit og dumt at du sa akkurat det, fordi så vrir de og vender på det, og så bruker de det på en annen måte enn det det var ment som.

Avbrytelsen er kjapp, profesjonell.

– Hva har vært det morsomste med å være statsminister i Norge?

– Det er å se at du kan gjennomføre en politikk som du har jobbet med lenge.

Hun ramser opp en rekke politiske seire den blåblå regjeringen har sikret, deriblant etter- og videreutdanning av lærere, kortere helsekøer og pakkeforløp for kreftpasienter.

– Det er viktig å tenke logistikk rundt disse spørsmålene, og skjønne at alt ikke bare dreier seg om penger. Forskjellen på himmel og helvete er ofte fem millioner kroner. Også pleier jeg å si litt spissformulert at det partiet som har fem millioner mer er helt fantastisk, og har du fem millioner mindre så er det forferdelig dårlig. Men det går faktisk an å bruke penger på en annen måte for å få gode resultater.

– Ikke vanskelig å være statsminister

Det blir fort tydelig at Erna er mer interessert i å snakke om politikk, enn å snakke om seg selv. Og store deler av 56-åringens liv har også dreid seg om nettopp det, politikken. Frem til 1989 bekledde hun en rekke verv i forskjellige filialer av Unge Høyre, og moderpartiets organisasjon, samt skolestyret og Bergen konservative studentforening. Som 28-åring kom hun inn på Stortinget fra Hordaland Høyre for første gang. Én politisk sak står spesielt sterkt for kvinnen fra Vestlandets hovedstad.

– Å skape flere jobber. Grunnlaget for velferdsstaten er at folk er i jobb, og at vi har jobber i privat sektor som er i stand til å betale skatt for å finansiere offentlig sektor. Det er avgjørende. Vi er inne i en omstilling, vi er i en endring som land.

– I en artikkel i Universitas i 2014 sa du at du ville jobbe for elleve måneders studiestøtte og flere studentboliger. Samtidig sa du at du ikke kunne love noe. Er det noe du kan love studentene om du blir statsminister i fire nye år?

– Altså, jeg pleier å si at jeg er mye flinkere på å levere enn på å love. Og det har vi gjort på begge disse tingene.

– Hva har vært vanskeligst med å være statsminister?

– Det vanskeligste er jo alltid at det er mange flere ting du har lyst til å gjøre enn det du har økonomi til. Det absolutt vanskeligste har vært de to, relativt store, situasjonene som vi har vært oppe i. Den ene er oljeprisfallet, og den andre er den store migrasjons- og flyktningkrisen vi så i fjor.

Det er altså de politiske utfordringene som har preget Solbergs liv. Hun fortsetter, stemmen er lett insisterende.

– Jo, men det er de politiske sakene som er vanskeligst når du er statsminister. Det er ikke vanskelig å være statsminister, sant, det er det ikke. Altså, det å være statsminister betyr jo egentlig å fatte beslutninger og sørge for at du får ting gjort.

– Så du identifiserer deg såpass mye med politikken?

– Det er ikke vanskelig å bo i dette huset eller reise rundt. Det er ikke det som er vanskelig, det som er vanskelig er å sørge for å du driver med riktig politikk på riktig tidspunkt.

«Erna-effekten»

Sindre Finnes kommer ut gjennom de store glassdørene og sier hei, før han forsvinner inn igjen på kjøkkenet. Ikke lenger dresskledd. Paret har fortsatt litt sommerferie.

I 2001 ble hun statsråd for første gang i Kommunal- og regionaldepartementet. Tre år senere tok hun til orde for å utvise Mulla Krekar, og fikk dermed tilnavnet «Jern-Erna». 9. mai samme år ble hun partileder. Etter et nedslående valgresultat i 2005 ble hun sentral i omleggingen av Høyres retorikk og profil. Erna ytret at hun ville snakke «mindre om milliarder og mer om mennesker» og brukte årene frem til 2009 på å snu kursen for Norges nest eldste partiorganisasjon.

Flere dårlige resultater fyrte opp under diskusjonen om bergenseren burde trekke seg som partileder. Så ble det stille, og folk begynte isteden å snakke om «Erna-effekten».

Barna Ingrid og Erik er oppvokst i en relativt beskjeden Stortings-leilighet i Hoffsveien på Skøyen.

– Den mest merkbare forskjellen for familien er at du som statsminister liksom aldri kan slå av mobilen, selv om du har ferie. Resten av verden har jo ikke ferie i juli.

– Hva tror du blir de viktigste politiske kampene dine barn…?

– Kommer til å kjempe? Å sikre norsk velferd i årene fremover. Så er jo spørsmålet om vi klarer å få til en god nok integreringspolitikk. Sånn at det norske samfunnet klarer å leve med mennesker med ulik bakgrunn på en god måte. Slik at vi ikke skaper utstøting og større gnisninger.

17 minutter inn i intervjuet ser det ut til at Solberg slapper av. Den insisterende tonen i stemmen er nesten borte.

– Det som har gjort meg til en god statsminister er at jeg er tålmodig. Jeg har også en viss stahet, og skifter ikke så fort retning med vinden. I tillegg har jeg et bredt kunnskapstilfang på politikk, jeg ser sammenhengene godt i et samfunn.

– Opplever du at unge og studenter er nok politisk engasjert?

– Nei.

Valgkamp

6. september. Valgkampen har vart i flere uker. Politikerne har kjempet om spalteplass, reist til Rinkeby for å undersøke «svenske tilstander» og klatrer opp på Trollpikken for å vifte med norske flagg foran kameralinsene til ivrige pressefotografer. De har diskutert norske verdier, skattekutt og skatteletter. Kun dager tidligere har to tredjedeler av de spurte på TV2s valgmåling svart at de tror Erna Solberg får fire nye år som statsminister. Selv stilte hun opp og skjøt med pil og bue og «siktet mot himmelen» til borgerlig jubel. Det er fire dager igjen til valgdagen.

Samtidig har også Nord-Korea skutt en mellomdistanserakett over Japan og testet en ny hydrogenbombe. De militære øvelsene har skapt heftige reaksjoner fra en rekke ledere i vesten, også fra Erna.

– Er du noen gang bekymret for fremtiden til barna dine og den verdenen de skal vokse opp i?

– Det er jo en mer usikker verden enn det den har vært de siste 25 årene, rent sikkerhetspolitisk. Samtidig vokste jeg opp under en tid hvor atomtrusselen også var helt overhengende. Det var kald krig. I årene fra Berlin-murens fall i 1989 og frem til 2014 har verden hatt en positiv utvikling. Jeg bekymrer meg ikke for barna mine som sådan, men jeg bekymrer meg for utviklingen i verden fremover.

Hun blir med ett alvorlig. Det har gått 31 minutter. Jordbærene står fortsatt urørt.

– Men selv om det er en større usikkerhet i verden, så tror jeg vi har så store tyngdekrefter, både når det gjelder økonomien og globaliseringens positive faktorer, som er sterke nok til å drive verden fremover, og ikke bakover, også for våre barn.