«Rapport fra et hemmelig møte»
«Den hemmelige måten Arbeidsutvalget i Studentparlamentet velges på, opprettholder parlamentet som noe helt fjernt for den store studentmassen. Prosessen gjør det umulig å informere studentene om en kritikkverdig valgprosess», sier to av deltagerne i gårsdagens forhandlingsmøte.
I går, tirsdag 26. mai, ble et av årets viktigste møter for deg som student avholdt. Arbeidsutvalget (AU) i Studentparlamentet ved UiO, som i det neste året skal fremme dine interesser overfor universitetet på heltid, ble i praksis valgt. Med mindre du tilhører studentpolitikkens indre kretser, har du neppe hørt om dette møtet, og du vet definitivt ikke noe om hva som foregikk.
Bakgrunn: «Enighet om nytt arbeidsutvalg i Studentparlamentet: Runa Kristine Fiske blir ny leder»
På dette hemmelige forhandlingsmøtet ble listene enige om sammensetningen av Studentparlamentets arbeidsutvalg. De syv listene i Studentparlamentet, samt gruppen av studentutvalgsrepresentanter (som av uforklarlige grunner ikke har stemmerett i personvalg), sendte hver sin forhandlingsleder. Sammen skulle de finne ut hvem som skal representere deg som student i det øverste studentpolitiske organet ved universitetet og i universitetsstyret.
Les også: «Fleksiblitet løser ikke krisa for studenter»
Hva som foregikk på dette møtet, er strengt taushetsbelagt. Du som student får aldri vite hvordan forhandlingene gikk, eller hvorfor man kom fram til de personene man gjorde. Vi som var til stede, skulle likevel gjerne skrevet et lengre innlegg om hva som skjedde i møtet. Vi tror nemlig at denne informasjonen hadde vakt stor oppsikt om den hadde kommet for dage, men taushetsplikten hindrer oss i å gi studentene viktig og høyst relevant informasjon om svært kritikkverdige forhold. Dette er én av flere grunner til at vi stiller oss kritiske til det endelige resultatet.
Vi spør: Hvorfor skal Studentparlamentet, som baserer seg på 13 prosent av studentenes stemmer, beslutte hvem som besitter de viktigste studentpolitiske vervene? Hvorfor skal disse personene velges i en hemmelig prosess, uten noen form for transparens? Hvorfor skal også utspørringene av kandidatene skje i hemmelighet, uten at vanlige studenter får innsyn eller mulighet til å stille spørsmål selv? Gjestelista og studentutvalgenes representanter reagerer på at studentenes stemme utestenges. Forhandlingstradisjonen står som en øvelse i listepolitisk hestehandel og hører hjemme på skraphaugen.
Les også: «Kjør da, studentdemokrati»
Vi gikk inn i dette møtet med et realistisk håp om at Kaia Sølverød skulle bli valgt. Kaia er en dyktig og arbeidsom person med lang fartstid som student. Hun har engasjert seg bredt i studentfrivilligheten, og hun har nye, sårt trengte tanker om hvordan Studentparlamentet best kan ivareta den alminnelige studentens perspektiv. Likevel ble ikke Kaia innstilt til universitetsstyret eller studie- og læringsmiljøansvarlig.
Vi spør: Hvorfor skal Studentparlamentet, som baserer seg på 13 prosent av studentenes stemmer, beslutte hvem som besitter de viktigste studentpolitiske vervene?
Dette er spesielt underlig, siden det strider mot AUs konstitueringsmodell. Etter denne såkalte formannskapsmodellen, utarbeidet og forfektet av de tradisjonelle listene, skal Studentparlamentets representantfordeling reflekteres i AU. Det skulle altså være Gjestelistas rett som den fjerde største lista å få valgt inn en representant. Da Gjestelista stilte med en kvalifisert og ambisiøs kandidat som utmerket seg som best på de hemmelige utspørringene, sto imidlertid dette prinsippet for fall. Da hardt sto mot hardt og prinsippløshet var den eneste utvei for å holde sine egne folk trygge, var det ingen tvil rundt bordet om at formannskapsmodellen måtte skrotes.
Studentparlamentets flertall klarer ikke å ta innover seg at noe er galt med studentpolitikken. Valgdeltagelsen ligger på historisk lave nivåer, og løsninga er klar: mer av det samme. Politisk hestehandel er det styrende prinsipp når man skal utestenge nye stemmer fra studentpolitikken. Prosessen må hemmeligholdes for å bevare status quo, som selvfølgelig er til det beste for studentene. Og når nye skikkelser stiller til valg i studentpolitikken – studenter som er aktive i studentfrivilligheten og ikke bare partipolitikk og tradisjonell listepolitikk, studenter som våger å stille spørsmålstegn ved et dysfunksjonelt system – er talen klar: Nei takk. 87 prosent av studentmassen tar altså feil. Vi som forhandlingsledere må bare beklage at det har tatt oss så lang tid å forstå at vi er overflødige – Studentparlamentet vet selvsagt best.
Vi krever en debatt om studentparlamentets legitimitet som representant for studentene. For oss er det overhodet ikke selvsagt at vi skal delegere noen form for ansvar til en institusjon som knapt evner å engasjere en tidel av studentmassen. Vi må tenke helt nytt om studentdemokratiet og hvordan det kan organiseres fra bunnen av. Fokuset må ligge på vanlige studenters stemmer og hva som foregår i studenters hverdag på fakultetene, i undervisningen og på kjellerpubene. Vi har fått nok av utsvevende politiske debatter som er totalt atskilt fra studentenes hverdag. Studentdemokratiet må reformeres – og arbeidet skulle begynt i går. Kanskje vi kan begynne med å løfte AU-valget ut av hemmeligheten?
Les også: «Samfunnet trenger humanister og samfunnsvitere. Er det vanskelig for arbeiderpartiet å forstå?»
Innlegget har blitt endret siden publisering. 27.05.2019, 16.32