«Kjør da, studentdemokrati»
«Til i dag har jeg stilt som studentrepresentant til universitetsstyret. Kjære studenter: Jeg trekker meg, og dette er hvorfor», skriver Gjestelista-leder Aksel S. Noonan i dette leserbrevet.
Jeg trekker meg fordi jeg ikke ser poenget med at universitetsstyrestillinga, en 20 prosents stilling, skal være en fulltidsjobb. Hvorfor kan jeg ikke skrive master imens? Alle de øvrige styremedlemmene er tross alt i full jobb ved siden av. Jeg mener at studentrepresentantene skal være nettopp studenter, med alt dette tilhører av faglige og sosiale forpliktelser og verv. For å styrke studentdemokratiet må det gjøres mer lavterskel og mer tilgjengelig – ikke profesjonalisert og byråkratisk.
Les også: «Samarbeid fungerer»
Reell representasjon er stikkord her. Når Studentparlamentets arbeidsutvalg er studentpolitikere på heltid, skjer to ting. For det første blir lista for deltagelse høyere for studenter flest, siden de selvfølgelig ikke føler seg like trygge og kvalifiserte på studentpolitikk som de som har det som jobb. I tillegg blir arbeidsutvalget, som i teorien skal representere alle studenter, frakoblet studiehverdagen og sine medstudenter. De deltar ikke på forelesninger og kollokviegrupper, de sitter ikke på lesesalene eller går på do i åttende etasje på Eilert Sundts. Kort sagt mister de det viktigste man som studentrepresentant trenger: nemlig eksponering og forståelse for studentenes hverdag.
UiOs listepolitikk er symptomatisk for denne avstanden mellom studentpolitikere og vanlige studenter. Flere av listene ved Studentparlamentet har svært tette bånd til riksdekkende partier. I dag er det ikke uvanlig at UiOs studentpolitikere også er aktive medlemmer, ja til og med folkevalgte representanter for tilsvarende rikspartier. Når disse studentpolitikerne skal sitte i universitetsstyret og andre sentrale verv i administrasjonen, kan vi spørre oss om hvor deres lojalitet egentlig ligger.
Hva skjedde med prinsippet om universitetets politiske nøytralitet? Hvor er alle linjeforeningslederne, kjelleransvarlige og OSI-aktive? Dette problemet blir ikke bedre av at universitetsstyret og arbeidsutvalgets komposisjon er gjenstand for listepolitiske forhandlinger (les: hestehandel). Kan kompiskultur, karriere og nettverksbygging bli satt høyere enn studentenes beste?
Les også: «Videovisninger krever årvåkenhet av leietakeren»
Hvorfor er det selvfølgelig at vi skal ha lister i det hele tatt? Gir det mening at et universitet skal ha tilsvarende partier som rikspolitikken, med tilhørende ideologier? Er ikke dette litt overambisiøst, når mandatet og ansvarsområdet til studentdemokratiet er så spesialisert, og når det er så mye mindre omfattende enn for rikspolitikerne? Hvis det er noe vi veit om lokalpolitikk i Norge, så er det at samarbeidskonstellasjonene og prioriteringene på det lavere nivået overhodet ikke trenger å gjenspeile situasjonen på riksnivå. Så hvorfor skal det være slik i studentpolitikken? Universitetet er institusjonen som fostrer fri meningsbrytning og diskurs – så hvorfor kan ikke studentpolitikken også være slik?
Jeg mener at studentrepresentantene skal være nettopp studenter, med alt dette tilhører av faglige og sosiale forpliktelser og verv
På toppen av dette må studentpolitikere bli flinkere til å formidle informasjon om hvilke verv som finnes, hvordan man stiller, og hva de går ut på. Selv om absolutt alle kan stille til alle vervene som velges på Studentparlamentets konstituerende møte 28. mai, er det nesten ingen som er klar over det. Vi står igjen med et enormt gap mellom de innvidde og de uinnvidde. Dette svekker interesse og kunnskap hos studentene, det svekker legitimiteten til studentdemokratiet, og det svekker studentpolitikkens evne til å fostre og engasjere nye ildsjeler fra et svært segment av studentmassen.
I år er det, nå som jeg trekker meg, bare én kandidat som har stilt til hvert av vervene i Studentparlamentets arbeidsutvalg. Vi ville med andre ord fått akkurat samme resultat dersom valget hadde blitt styrt etter førstemann til mølla-prinsippet. Kan dette helt seriøst kalles et fungerende demokrati?
Jeg stiller ikke disse spørsmålene for å henge ut studentpolitikerne. Jeg erfarer at de gjør en god og ryddig jobb for studentene. Men vi trenger flere fristilte studentpolitikere som ligner reven i Isaiah Berlins berømte essay. Studentpolitikere som er åpne, nysgjerrige og analytiske, som utsettes for varierte inntrykk og situasjoner, som er i tett kontakt med medstudentene, og som ikke lenker sin kritiske sans til én bestemt ideologi. Studentpolitikken er i krise, og det trengs en helt fundamental nytenkning for å bøte med den. I år vil Gjestelista revolusjonere studentpolitikken fullstendig: Så følg med.
Les også: «Forsøksdyr: en vitenskapelig nødvendighet»