Enighetstyranniet

Fire dager i Lillestrøm skulle være det perfekte utgangspunkt for Norsk studentorganisasjon til å si klart i fra om hva studentene i landet krever av norske politikere. I stede minnet det om et styremøte i foreningen for konfliktskye, der uenigheter ble kvalt før de rakk å oppstå.

Les også: Håper på krisestemning

Når landsømtet er samlet har vi en unik mulighet til å fatte vedtak som sentralstyret ikke har mandat til å gjøre ellers i året. Likevel ble det banket igjennom å behandle fullstendig ukontroversielle resolusjoner. For finnes det egentlig studenter i Norge som ikke støtter kampen mot mobbing? Eller bedre studenthelsetjenester? Jeg tviler. Og å kaste bort verdifull tid, ettersom landsmøtet kostet over to millioner norske kroner, på å bekrefte at vi ikke liker mobbere er intet annet enn pinlig.

Det er direkte flaut at det fra ordstyrerbenken ble delt ut skryt til landsmøtet for å ha brukt knappe 45 minutter på resolusjonsbehandling. For det var ikke mangel på alternative debatter vi kunne ta. Det var fra UiO-delegasjonen sendt inn både revolusjonerende miljøresolusjoner og en omfattende uttalselse om å kreve akademia unntatt fra TISA-avtalen. Diskusjoner et landsmøte verdig. Uavhengig om man som delegat er for eller mot disse forslagene, så er det kun et landsømte som har muligheten til å definere hva NSO skal mene om dette. At vi velger å ikke gjøre det, fordi vi er mer opptatt av gratis lunsj og ledervalg, er et alvorlig sykdomstegn for en organisasjon som påberoper seg å snakke på vegne av nær samtlige studenter i Norge.

Studentstemmen pleide å være den tøffeste stemmen i samfunnsdebatten. Vi var den nye generasjonen som turte å si det vi mente. I dag er det ikke en gang lov til å si hva man mener til vår egen menighet. Man blir i stede møtt med kommentarer som «ikke ta opp dette, det blir så dårlig stemning». På landsmøtet skal man ikke ha andledning til å ta vanskelige debatter der vi vet det blir temperatur og konflikt, fordi det bryter med «la-oss-alle-være-venner»-prinsippet. Det taper studentene på. Det taper Norge på.