Helga Hjorth: Studentforeningenes legende

– Studietida var én lang fest, konstaterer Helga Hjorth, lett henslengt på en sprek sofa i Riksarkivets lokaler på Sognsvann, hvor hun jobber. Juristen satt ikke med nesa i lovboka sånn altfor ofte.

– Du kan ikke bli overkjørt av trikken, og bare ha brukt tida på å lese, sier hun, og forteller engasjert om den ansvarsfrie tilværelsen.

– Vi kunne bare holde på som vi ville. Så vi festa, var på hytteturer, sjekket opp gutter og filosoferte.

Til tross for at hun alltid har vært interessert i å skrive, hevder Hjorth det var tilfeldig at det var jurist hun skulle bli.

– Jeg ville bli filosof, men rota meg ned på jussen.

Dette er søsteren: Skadeskutt Hjort

På Universitetet i Oslo fant Hjorth riktignok både studentforeningen Jussbuss, og Juristforeningens studenthytte på Hoppeseter. Her fikk hun etterhvert en sentral rolle i hyttestyret. Dermed ble det enkelt å legge det hun beskriver som «brukbare prestasjoner» igjen på lesesalen, og heller dra på dugnad og synge drikkeviser på hyttetaket i Lommedalen.

– Jeg husker det var en vanvittig fest på Hoppeseter da Bobbysocks vant Melodi Grand Prix. Alt det rare vi skrev i hytteboka på slike hyttefester hadde vært døden på Facebook idag. Sånt skal ikke ut.

Ønsket om å bli filosof drukna likevel ikke helt i studenthverdagen i Oslo. Etter fjerde avdeling pakket Hjorth sakene, og dro til Bergen for grunnfag i filosofi.

– Det var ikke det hippeste å være juss-student på filosofien, forteller hun, og innrømmer at hun nok ble sett på som «vestkantjenta».

– Jeg irriterte meg kraftig over de derre folka på HF som ikke synes jeg var like intellektuell som dem. Det irriterer meg i grunn fortsatt.

Lest denne om kvinnelige matportretter? Hva med Tonic Morrison?

Hjorth lot seg kanskje ikke pille på nesen, men hevder hun var en nokså «easy going» student.

– Jeg hadde mye selvtillit, men ikke så høye ambisjoner.

Vel tilbake i Oslo fullførte hun jussen, som siden har ført henne til spennende stillinger i både departementer, Oslo kommune og nå i Riksarkivet. Hjorth er derimot ikke sikker på om hun ville tatt samme valg igjen.

– Nå hadde jeg nok tenkt at jeg skulle gjort noe som var mer gøy, så jeg hadde nok heller valgt filosofi.

– Utfordret du HF-stereotypien?

– Nei, da hadde jeg sikkert blitt sånn selv, humrer Hjorth.

– Kunne du skrevet roman om studietida?

– Det kunne jeg kanskje, det var en fin tid, svarer hun og trekker på skuldrene.

Det står i hvert fall ikke på tilgjengelig materiale. Anekdotene har hun nemlig fått erfare at lever i beste velgående.

– Jeg jobbet i kommunaldepartementet i mange år, og hadde blitt en sånn alvorlig byråkrat. Så møter jeg på en ganske nyutdannet jurist. Mens vi står der og snakker, kommer det frem at jeg var aktiv i hyttestyret på Hoppeseter: «Hva! Er det du som er Helga? Du er jo en legende på Hoppeseter!».

– Da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, innrømmer hun rister lattermild på hodet.