Skadeskutt Hjorth

– Jeg bruker alltid å være først på slike arrangementer, de tør ikke slippe til Vigdis Hjorth for seint, sier Vigdis Hjorth.

Mens køen av kulturkjerringer blir lengre og lengre utenfor Rockefeller, sitter hun med en kald pils og forbereder seg til kveldens bokbad. Hun har allerede fortalt om gårsdagens strabaser opptil flere ganger. Hun og forfatterkollega Thorvald Steen var nemlig ute i Sandvika.

– Sist gang vi var på fylla endte det med at jeg brakk beinet. Denne gangen mistet jeg pengeboken, sier hun og ler.

Derfor har hun brukt hele dagen på å lete fram 28 kroner til bussen, hun kan jo ikke kjøre bil lengre.

Som eksmannen sa da hun hadde glemt å ta opp brekket på bilen og den endte i grøfta: Never a dull moment.

Tre dager tidligere i Sandvika. Vigdis kommer trillende på en hvit damesykkel med sekken full av vin og en bunke aviser under armen. Hun har akkurat kommet tilbake fra to måneder på reise og har ikke fått lest ett ord om den nye Knausgårdboka. Først kjærlighetsferie med den nye flammen, forfatter og tidligere journalist Ivar Hippe, i Milano og Montenegro, så to uker alene i Kapp Verde. Planen er at vi skal sykle hjem til henne på Nesøya.

– Altså. Må dere komme hjem til meg? Det er så jævlig rotete der.

– Vi kan heller ta en øl på Fellini, sier Vigdis.

Fellini er stamstedet hennes. Det er her hun sitter sene kvelder og pønsker ut neste roman, mens hun tar seg en øl eller to. Neste kvinne som skal forelske seg, rote det til og ende opp med å gå dypt i seg selv for å finne svaret på sin eksistens og alt annet. Hun slenger VIP-kortet på disken og bestiller en halvliter. Småprater med betjeningen, de lurer fælt på hvor hun har vært den siste tiden.

Vigdis debuterte i 1983 samme året som Jon Fosse. Fosse med Raud Svart. Vigdis med barneboka Pelle-Ragnar i den gule gården. Barnebøker gikk over til ungdomsbøker og voksenbøker.

Selv mener hun at hun skriver om typiske sentrallyriske temaer. Havet, døden og kjærligheten. Og litt skog og sånt. Hun sammenligner sitt litterære prosjekt med det fysiske.

– Det skjer noe med kvinners kroppsspråk når de kommer i puberteten, de blir plutselig så ordentlige og opptatt av å se fine ut og...

– Da vi var små kunne vi skrike sånn...

Vigdis skriker.

– Men nå, nå skal vi helst ikke vise at vi reagerer. Jeg vil gjenvinne barndommens uforferdethet.

Hun reiser seg opp og tar en liten løpetur i lokalet for å vise hvordan man løper når man er ni år gammel og bare skal ned til kiosken en tur og kjøpe is.

– Jeg løper jo en del, ikke for å være slank, men fordi det er så deilig å være utslitt og jævlig sliten.

Frøydis Helle rømmer hjemmefra for å studere i Bergen. Dramatiker Ida Heier er utro med den ti år eldre litteraturprofessoren Arnold Busk, og ender opp med å svikte mann og barn for så å sitte igjen med ingen ting. Litteraturprofessor Louise har sex i en campingvogn med bilselgeren Truls. Hulda Kråkefjær drikker øl på brune puber, sliter med kjærligheten og havner lenger og lenger ut på skråplanet. Dramalærer Hilde Bøe sliter med seg selv. Dramatiker Tordis sliter med alkohol og må sone 30 dager i Sandefjord fengsel for fyllekjøring. Siste boken er som de andre bøkene, løselig basert på virkeligheten.

En sen sommerdag i 2009. Vigdis har vært på sin daglige joggetur rundt Nesøya. Hun har masse champagne fra 50-årsdagen stående og har sin egen lille private fest i hagen. Hun er glad og full. Utpå kvelden får hun så innmari lyst på røyk. Så lyst at hun bare må ta taxi til butikken. Men hun finner ikke mobilen. Hun bruker nemlig å gjemme mobilen når hun drikker. Det er for å unngå å skrive teite meldinger i fylla. Det ligger et ukjent antall mobiltelefoner gjemt rundt omkring i huset. Så hun kjører til butikken. Det går helt fint til hun sneier speilet på en annen bil.

Rettsaken kommer og straffen blir en bot på 50 000 kroner, inndratt sertifikat og en dom på 30 dager i Sandefjord fengsel. Det svir å kjøre til butikken for å kjøpe røyk med 2,2 i promille.

– Den første tiden etterpå var helt forferdelig. Jeg var livredd for at pressen skulle få vite det.

Etter endt soning fulgte en mørk og selvdestruktiv periode. Å skrive om det var helt utenkelig.

– Jeg drakk mye, følte meg veldig utafor og var sammen med alt for mange menn.

En natt drømmer hun at hun finner en død elg i gangen. Hun tenker: «Nå, Vigdis, nå har det gått for langt, nå må du skjerpe deg. Nå må du få den elgen ut.»

– Men elgen er jo kjempetung! Den er skadet i foten, men jeg kan jo ikke ringe etter veterinær, det er jo så mye rot og så mange tomflasker i huset.

Så hun legger seg til å sove og bestemmer seg for å ta affære om noen timer. Når hun våkner og skal sette seg til å skrive, fremkaller hun drømmen.

«Det ligger en skadet hjort i entreen».

Resultatet ble boka Tredve dager i Sandefjord som kom ut i høst.

– Skriver du som terapi?

– Nei. Hvis det å skrive var terapi ville jeg vært frisk. Det er jeg åpenbart ikke.

– Men når jeg skriver så tar jeg tilbake historien, jeg gjør den til min. Det gir en form for kontroll og lindring.

– Du har skrevet om Tordis, hvordan opplevde du det?

– Du blir veldig avkledd. Jeg følte at jeg mistet min hardt opparbeidede identitet. Jeg følte meg som en ny elev på skolen. Det var en tom tid. Men jeg var mye morsommere der inne enn det Tordis var.

Livet i fengsel var preget av tv-titting, røyking og uendelige timer på systua. Hun synker ned i sofaen for å vise en typisk fengselsholdning, reiser seg og subber bortover, som om hun var på vei for å sy en vinhøne eller et zaloforkle. Eller kanskje noen lommetøfler.

– Vi snakket jo bare om hvilke andre flasker vi ville ha i det forkleet, sier hun og ler.

– Hva var mest ufordrende for deg?

– Det var det påtvungne samværet med andre og fraværet av intelligent utfordring. Jeg er vant til å være alene. Du må overta samtalen der inne, bli en del av dem. Hvis ikke blir man utstøtt. Du føler at du lyver så utrolig mye. Der inne var det mye rasisme og Frp-retorikk. Og det som er synd er jo at de ikke forstår at nettopp Frp er for strengere straffer. Man blir veldig oppgitt av sånt.

– Men jeg møtte også mange fine og fritt-talende damer der inne.

Allerede som ung jente på elleve år visste hun hva folk ville ha. Hun sendte inn leserbrev til aviser under pseudonym hvor hun diktet opp ulike dilemmaer.

«Jeg er 15 år og har en kjæreste som er 18 år. Han vil at vi skal ha samleie, jeg er i tvil», skrev hun.

– Det kom jo alltid med, ikke sant. Det har jo ingen ting med sannhet å gjøre, men jeg lærte to ting: Sannhet er irrelevant, hvis folk vil ha det så funker det. Det andre jeg lærte er at jeg ikke følte meg avvist selv om jeg fikk det i retur.

Vigdis har lang erfaring med å få gjennomgå for det hun skriver. I førsteklassen på barneskolen ble hun utvist for å ha skrevet stygge ord på dodøra. Med egen teatergruppe, redaktør for skoleavisa og et naturtalent når det kom til revyskuespill var hun underholdningssjefen blant barna i gata på Tåsen. En slags morsom diktator.

– Er det sånn at revyspilleren tar over når VG ringer og spør om du blir kåt av å skrive?

– Ja, på en måte. Jeg spiller jo veldig på det bildet de har laget av meg. Det er mange kvinnelige forfattere som er så utrolig alvorlige, de er redde for å være flørtete og virke overflatiske. De har kanskje blitt skremt av det som skjedde med meg.

– Det å være fjollete har vært min strategi når media har prøvd å gjøre meg til en forfatterhorebabe. Det var en forfatter som mente det en gang, vi er venner nå altså. Men det var veldig nedlatende. Det er en smart strategi, men du må gjennomføre det på en ordentlig måte.

«Vigdis blir opphisset av å skrive», skreiv Dagbladet i 1985. Hun hadde gitt ut sin fjerde bok Gjennom skogen noen år før, en bok som handler om en ung jentes seksuelle oppvåkning. I 1992 kom Fransk åpning og Vigdis var for alvor stemplet som en erotisk forfatter. En anmelder oppfordret leserne til å heller «gå på Huk for å bli kåt». Forfatteren selv mente hun hadde skrevet en bok om smerte og at mannlig og kvinnelig seksualitet ikke kan møtes.

– Du klarer ikke redigere et mediebilde når det først har satt seg. Så da får man bare spille med. De skrev i VG for en stund tilbake at jeg aldri tar avgjørelser uten å drikke. Det er selvfølgelig ikke sant. Men det er en morsom ting å si.

– Drikker du like mye som det framstår i media?

– Ikke like mye som det folk tror. Men hele tilværelsen min er jo annerledes enn andres, jeg ser jo det. Jeg har tematisert det mye i bøkene mine. Men jeg drikker mindre og er roligere nå enn jeg var før. Det er færre kriser nå.

– Så du lærte noe av måteholdskurset til Fanny Duckert?

– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg har gått inn for å drikke mer kontinentalt, det er ikke mye helgefylla. Jeg drikker hver dag, men jeg har hvite dager innimellom. Og så har jeg vært hos legen og tatt en leverprøve, og den var helt fin. Så om jeg drikker mindre og oftere, så kan jeg holde det gående ganske lenge uten å måtte slutte helt.

Nå har Vigdis fin lever, kjæreste og 12 ferdigskrevne sider av en ny roman. Historien om hvordan hun møtte Hippe, er en hel liten Hjorth-roman i seg selv.

– Det var på nettet.

– Jaha?

– Neida!

– Vi møttes på en audition til et nytt orgasmeprogram på NRK.

– Du mener Trekant for voksne?

– Ja. Hvordan få orgasme som middelaldrende etter overgangsalderen. Haha. Veldig fint program.

– Tviler ikke.

– Nei, jeg møtte han på en Klassekampenfest, det er det beste sjekkestedet.

– I begynnelsen møttes vi én gang i måneden. Han trodde sikkert at jeg var en sånn som ikke vil bli oppvartet. I slike tilfeller blir jeg egentlig mindre og mindre interessert. Hva skal vi med dette? Skal vi møtes tre ganger i året?

En sen lørdagskveld ble de enige om å være kjærester, eller hun trodde det hvertfall. Så hørte hun ikke noe fra ham på to uker.

– Så sitter jeg da på Litteraturhuset og får faen ikke noen melding fra han der jævla Hippe.

Hun drikker enda mer og idet en tidligere elsker går forbi går det en liten faen i henne. Hun sender en melding: «Hvis vi er kjærester så synes jeg du er litt for lite nærværende. Og jeg bare lurer, her sitter jeg på litteraturhuset og her er også min unge elsker, skal jeg ta med meg han hjem eller?»

– Dagen etterpå var jeg så flau! Og det eneste som hjelper da, det er å skrive. Så jeg skreiv et dikt og sendte det til han. Så var han back on track. Skammen over at jeg hadde sendt den meldingen var helt uutholdelig, men det ble bedre av å skrive om det. Og noen ganger kan det faktisk virke i verden.

Ølen går inn, og ut på scena på Rockefeller går revystjerna Vigdis Hjorth. Hun kjører sitt vanlige løp. Bruker fem minutter på å svare på alle spørsmål. Synker ned i stolen for å vise den vanlige holdningen i fengsel. Forteller om vinhøner og zaloforkler. Hun veit hva hun skal si for å få publikum til å le. Hun veit hva de forventer, og gir dem det og enda litt til.