32 trøtte typer

Hvor mange studentpolitikere trengs det for å forstå et vedtak? Flere enn 32, tydeligvis. 25. januar vedtok Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (SP) en resolusjon for akademisk boikott av Israel – for å så trekke den tilbake 22. februar. Hvorfor? lurer kanskje du som leser. Jens Lægreid, leder for Studentparlamentet, har svaret:

– Vi trakk resolusjonen på torsdag. Dette gjorde vi på grunn av at det var forvirring i Studentparlamentet om hva vi egentlig hadde vedtatt tidligere, sier han til Universitas.

Hvis tilliten din til Studentparlamentet ikke var laber allerede, bør den bli det nå. Ikke bare er det et organ der representantene har blitt valgt med usle 17,6 prosent valgoppslutning og som er så å si er usynlige for studentene, men også et som ikke forstår sine egne vedtak.

Bakgrunn: Studentparlamentet snur – vil ikke boikotte Israel likevel

Det er grenser for studentpolitikk, skriver Blå Liste i en Facebook-oppdatering om resolusjonen. Men burde det være det? Et studentparlament som i så liten grad klarer å engasjere velgerne sine burde heller tenke større, i stedet for å begrense seg ytterligere. De siste årene har Studentparlamentet overlatt studentvelferden til Velferdstinget i Oslo og Akershus, og står da igjen med bekymringsverdig lite spennende å holde på med. Det er oppslutningen til studentpolitikken et overtydelig eksempel på. Sånn sett var en resolusjon om akademisk boikott et friskt pust i en studentpolitikk som har berøringsangst for det meste. «Det nytter å engasjere seg!» skriver Blå Liste, et lite hurrarop for at studentparlamentet trakk tilbake den mest kontroversielle resolusjonen de har vedtatt på lenge. Det nytter å engasjere seg mindre, altså.

Det er vanskelig å skjønne hvordan en helt vanlig votering kan skape så mye trøbbel i en forsamling som tross alt burde ha løftet opp stemmeskiltene et par ganger før. SP-leder Jens Lægreid tilbyr en dyster forklaring:

– Det var på slutten av et langt møte, og da skjedde det en feil. Jeg var ikke våken nok til å se at vi burde opplyst tydeligere om hva som ble votert over, sier Lægreid.

Hvor ble det av studentopprøret? Glem det, dagens engasjerte studenter gjør øvelser i tåkeprat og brutte løfter i studentparlamentene. Ikke let på barrikadene, du finner dem sovende rundt møtebordene. Kanskje kan ikke studentene forvente så mye mer, når kun 17,6 prosent av UiO-studentene stemmer. Kanskje får de resterende 82,4 prosentene de studenttillitsvalgte det de fortjener. Likevel er det rom for kraftig skjerpings fra studentparlamentets side. Første punkt på agendaen bør være å følge med på møtene. Andre punkt bør være å finne ut hva folk egentlig bryr seg om. Israel/Palestina engasjerer trolig den jevne student mer enn resolusjonen «Fotoovergang i krysset ved Bio og Geo nå!».

3. til 15. mai er det studentvalg ved UiO. Når det kryr av studentpolitikere med kaffe, vafler og valgflesk på Frederikkeplassen, kan du stille dem noen betimelige spørsmål: Er det grenser for studentpolitikk? Kommer studenter til å tjene noe på å ha deg i studentparlamentet – eller er det bare et pent lite CV-tillegg? Får du egentlig med deg hva som voteres over?

Det er vanskelig å ha tillit til gjengen som sitter i studentparlamentet nå. Når man tabber seg ut sånn som her, kan man begynne å lure på om de er like årvåkne når andre saker voteres over, og hvor bevisste studentpolitikere er på hva de faktisk bruker mandatet sitt til. Det er en skandale at vi har et studentparlament som ikke tar studentenes tillit mer på alvor.

Når du går til din digitale stemmeurne i mai, bør du tenke deg godt om. Finn deg en liste som kan love deg at de følger med på møtene og vet hvordan man voterer. Det bør være minstekravet for enhver tilitsvalgt. Fram til det er det opp til studentpolitikerne å vise at de er verdige tilliten.

debatt@universitas.no