Vi skulle aldri hatt et klimavalg

Kort tid før stortingsvalget fikk Oslos gater et noe okkult tilskudd. Forrige uke okkuperte en kostymekledd gjeng trafikkryss med sterke budskap på signalfargede bannere, og "inntok" Olje- og energidepartementet i klimaets navn. Vanlige valg går for sakte, mener de; det er visst nå kloden brenner. Dessverre er de nok inne på noe.

Man kan si mye om Extinction Rebellion (eller XR, hvis man har dårlig tid). Aktivistene som fra tid til annen tiltrekker seg oppmerksomhet med teatralsk sivil ulydighet, ble av Høyres Stefan Heggelund "i fjor høst kalt" «bortskjemte pøbler». Peter Frølich fra samme parti gikk "forrige uke" enda lenger med merkelappen «ytterliggående klimaekstremister uten respekt for demokratiet». Unge Høyre-leder Ola Svenneby var ["i forrige Universitas"](gg) mer diplomatisk: Han ba dem «få seg en utdanning innenfor klimasaken og melde seg inn i et politisk parti».

Les også: "Slipp meg inn professor"

Politikerne har nok bare folkestyrets beste i tankene. I XRs "radikale manifest" står det nemlig at demokratiet slik vi kjenner det, ikke klarer å ta hånd om klimakrisen. I stedet må det røres i partipolitikken med et såkalt borgerråd. Dessuten snakker bevegelsen om en brutt samfunnspakt og at «enhver prinsippfast og fredelig borger» bør slutte seg til dem. Selv om «fredelig» er et viktig stikkord, lukter det på lang vei av en vilje til å velte om på et system som folk flest tross alt forbinder med et fritt, velstående og demokratisk samfunn.

Men de grønne opprørerne setter fingeren på et viktig problem, som også kommer til syne når klimakrisa trer fram som en av valgets hovedsaker. Det føles nemlig som at noe skurrer, når velgerne går til urnene som enten «klimavelgere» eller «noe-annet-enn-klima-velgere» — velgere som stemmer for en løsning på en eksistensiell krise, og velgere som ikke gjør det.

Det ser ut til å være et generasjonsskille i vår kriseforståelse i klimasaken. Ifølge en Norstat-undersøkelse for "Aftenposten" oppgir hele 42 prosent av 18—29-åringer miljø som viktigste sak, mot 26 prosent blant befolkningen totalt. Det samme bildet ble tegnet av ["en forskertrio"](jj) fra Handelshøyskolen BI før valget, mens klimabrølet og de utallige skolestreikene — eller studentene som dropper ut for sitt klimaengasjement — taler for seg.

XRs patos-fylte manifest gir en pekepinn på det vanskelige i dette. Retorikken er full av uttrykk som «ærefrykt for livet», «evne til rasjonell tenkning», «etisk bevissthet eller moralsk ansvarsfølelse». «Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør», står det videre. Én valgsak blant flere blir altså erklært som hevet over anstendig, politisk uenighet og angår i stedet enhver med medmenneskeligheten i behold.

Denne måten å se saken på motiverer trolig påstander om at de ulydige, men fredelige demonstrantene er «ytterliggående klimaekstremister». Men problemet er at de nettopp ikke er særlig ekstremistiske: Når FN-sjefen "beskriver" rapporten fra sitt klimapanel som «kode rød for menneskeheten», er det vanskelig å gi XR noe annet enn rett i sakens alvor.

Klimakrisen utgjør dermed en politisk skillelinje av et helt nytt vesen. Der endringer i for eksempel velferdsstaten eller asylpolitikken alltids lar seg reversere fra én valgperiode til en annen, er utgangspunktet i klimaspørsmålet at vi dag for dag nærmer oss et punkt hvor vi enten har lyktes eller mislyktes. Da finnes det ingen spol-tilbake-knapp.

Les også: Les også: "Du går ikke på skolen mer nå"

I en sammensatt befolkning vil det alltid være ulike oppfatninger om hva som er viktigst før et valg. Demokratiet lider i utgangspunktet heller ingen skade av det.

Men når saken som best skiller ut en hel aldersgruppe, er av en slik eksistensiell art, blir det annerledes. Den manglende felles kriseforståelsen legger opp til at en generasjon fremmedgjøres som deltagere i demokratiet. Derfor er det ikke særlig overraskende når halvparten av norske 15—20-åringer er villige til å sette demokratiet til side for politikk de synes er viktig nok, ifølge "en undersøkelse" fra Civita. Også XRs utspill om svakhetene ved dagens demokrati må forstås i lys av dette.

Om det finnes noen god løsning på problemet, er det antakelig ikke borgerrådet som XR krever. Den kjipe delen av svaret er uansett at politikerne først nå tvinges til å ta ordentlig stilling til et eksistensielt problem som har vært varslet i mange tiår. Årets valg blir kanskje et klimavalg, men systemet var aldri laget for å redde verden når det brenner som verst. Vi skulle aldri hatt et klimavalg.

«Vi kan ikke endre verden ved å følge reglene», sa Greta Thunberg på Extinction Rebellions "første aksjon". Hun har helt rett. Men i første omgang får stemmeseddelen duge.

Les også: "Studenter i hele Oslo, foren eder!"