Studentpolitikken trenger en hjertestarter

Igjen braker det løs: valget «ingen» bryr seg om. Gjennom sponsede innlegg på Facebook, leserinnlegg i Universitas og generelle programerklæringer ingen kan si seg uenig i, skal de ulike listene kjempe for UiO-studentenes gunst.

Med på kjøpet følger også den obligatoriske oppfordringen om å stemme og den sedvanlige bekymringen om at valgdeltakelsen ligger så lavt at man kan stille spørsmål ved om Studentparlamentet egentlig har noe demokratisk mandat overhodet, med sin oppslutning på godt under tjue prosent.

Selv når man regner med «studentene» som ikke tar studiepoeng, er deltakelsen pinlig lav. I 2020 gjaldt dette [24 prosent av den totale studentmassen](dd) ved UiO. Det er rimelig å anta at størsteparten av disse aldri vil stemme i studentvalget. Likevel kunne man hypotetisk sett ha oppnådd en valgdeltakelse på 76 prosent uten denne gruppen.

Les også: Dette er NSO-kandi­da­tenes kampsaker

Det kan det virke som om det er en generell trend at studenter blir mer passive når det gjelder deltakelse og engasjement. Da regjeringen i 2018 foreslo å kutte stipendandelen for studenter som ikke fullfører en grad eller skifter studieløp, varslet Norsk studentorganisasjon (NSO) «krig» og organiserte demonstrasjoner i hele landet. På Universitetsplassen i Oslo samlet det seg [300 personer](ee). I Bergen møtte bare 70 studenter opp.

La oss gå tilbake i tid: Året er 1993, og 15.000 studenter har samlet seg utenfor Stortinget en kjølig høstkveld. Foranledningen er regjeringens budsjettforslag. Blant annet foreslår utdanningsminister Gudmund Hernes å stramme inn antall år studenter kan få studielån, i tillegg til å endre ordningen med utbetaling av studielån to ganger i året til — grøss og gru — månedlige utbetalinger.

Etter mobilisering fra Norges Studentunion (datidens NSO) samles studenter over hele landet mot forslagene. Mellom 100.000 og 150.000 elever og studenter deltok i ulike aktiviteter landet rundt. Resultatet? Regjeringen gjør retrett og legger flere av forslagene på is.

«Men studenter hadde det verre før, og da er det naturlig at flere engasjerer seg», vil du kanskje innvende. Målt opp mot grunnbeløpet i folketrygden lå studiestøtten på et langt høyere nivå den gangen enn i dag, ifølge tall fra NSO. Men det skortet ikke på kampånden av den grunn.

Les også: Fristen for å søke høyere utdanning nærmer seg: Dette bør du tenke på før du søker

I en tid der studenter er permittert i hopetall uten rett til dagpenger, sparekontoene tømmes og husleieprisene er rekordhøye, ligger i teorien alt til rette for å mobilisere studentene rundt saker som angår egen lommebok. Likevel skjer det ikke.

Under første bølge av nedstenging og permitteringer i fjor falt faktisk valgdeltakelsen til Studentparlamentet fra året før. Den lave oppslutningen rundt studentenes frontkjempere gjenspeiler muligens utviklingen av en apatisk studentmasse.

Mon tro har vi blitt sløvet ned av digital stimuli og sosiale medier. Det er lettere å skrive under på et opprop enn å fysisk ta seg ut i gatene og demonstrere foran Stortinget. Men den forklaringen er ikke nok alene, all den tid det tar omtrent like lang tid å stemme digitalt i studentvalget som det tar å signere en underskriftskampanje.

Kanskje ligger forklaringen hos studentledere. Muligens er de blitt for redde for å provosere. Under studentprotestene i 1993 reiste lederen i NSU Bergen, Arvid Ellingsen, rundt i landet med en brostein i hånda og sa at han skulle kaste den om de ikke fikk gjennomslag. Det er protest av et annet kaliber enn i dag, mildt sagt.

Når deler av studentpolitikken gjennomsyres av karrierebyggende ungdomspolitikere, er dette kanskje en naturlig følge. Føyer man seg inn i hierarkiet og bruker posisjonen til å bygge nettverk blant de store gutta fremfor å sparke oppover mot makta, er det større sannsynlighet for at toppvervene blir et springbrett for prosjektstillinger i tankesmier eller lederstillinger i SiO.

Som tidligere studentpolitiker risikerer jeg selvsagt å kaste stein i glasshus, men erfaringen var i stor grad at mange var mer opptatt av å fremstå seriøse og ordentlige i møte med overmakten fremfor å ta krasse standpunkt og fremme enkle budskap som skaper overskrifter og engasjerer studentmassen.

Kanskje gir det bedre resultater å endre ting fra innsiden, kanskje ikke. Resultatet fra 1993 tyder i hvert fall på at en strategi der man mobiliserer studentmassen rundt klare budskap og presser på fra utsiden kan være minst like effektivt for å få til endringer, i tillegg til at studentene faktisk engasjeres.

Men det kan jo hende at studentengasjementets tid er forbi, og at vi har vi passert punktet der det kan gjenopplives. En høy valgdeltakelse ved årets studentvalg kan i tilfelle vise at jeg tar feil. Godt valg.

Les også: Større pågang hos studentprestene:–⁠ Det viktigste vi gjør, er å samtale med studenter