NATURLIG HABITAT: Her ute i Ås dyrker og sanker kollektivet til Guro Stafseth (27) mye av maten de spiser selv. I tillegg driver de et backpacker-hotel, hvor man kan blant annet kan overnatte i små minihus eller en skikkelig trehytte.
NATURLIG HABITAT: Her ute i Ås dyrker og sanker kollektivet til Guro Stafseth (27) mye av maten de spiser selv. I tillegg driver de et backpacker-hotel, hvor man kan blant annet kan overnatte i små minihus eller en skikkelig trehytte.

Forsynt på frem­med­gjø­relse

Bøndene gjør opprør, og to gårdsbruk i Norge legges ned hver dag. Samtidig importerer vi soya, avokado og mandelmelk fra områder med truet regnskog og begrensede vannressurser. Ligger svaret på et grønnere landbruk i å produsere mer av maten selv?

–⁠ Alt det jeg hadde søkt etter i den store verden var liksom her, i hjembygda, sier sykepleierstudent Guro Stafseth (25) mens hun skjenker urtete i tre store kopper. Her ute på stubbene, som fungerer som stoler i hagen hennes, er ikke teen produsert av hverken Twinnings eller Pukka. Den består nemlig av ferske urter og selvplukkede vekster.

Stafset studerer ved Lovisenberg Diakonale Høgskole i Oslo, men har valgt å bosette seg i et kollektiv i Ås. På det lille tunet og i skogene rundt dyrker og sanker de sin egen mat, og i hagen bugner det av rotgrønnsaker, bønnespirer og hageredskaper.

Les også: Maika Marie Godal Dam (24) er ny leder for Velferds­tinget: –⁠ Gleder meg veldig

Baksiden av medaljen

–⁠ Det er jo ikke de som jobber i grasrota, altså bøndene, som får pengene fra den maten vi kjøper. Det er så mange mellomledd som tar de største delene, sier Stafseth engasjert.

Etter nesten seks år på reise, var det spesielt et opphold i Brasil som satte spor. Dit reiste hun i regi av De jordløses bevegelse (MST), og hun selv fikk se hvor tøft bøndene i landet har det.

–⁠ Det var da jeg skjønte at noe av det beste jeg kunne gjøre for å bidra var å dyrke min egen mat.

Det samme inntrykket sitter masterstudent på Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo (UiO) Joanna Svärd (27) og Frida Lilleng (25) igjen med. I februar 2020 reiste de til Colombia med Latin-Amerikagruppene (LAG), hvor de bodde sammen med de lokale på landsbygda.

–⁠ Bøndene i Colombia er på jobb til alle døgnets tider, i tillegg har de politiske kamper som skal kjempes. Mange av dem har aldri opplevd ferie. Det er helt utrolig at de orker, men de må jo, forteller Lilleng.

Null stress: – Det å leve mer i kontakt med naturen, gir meg mer ro. Man senker skuldrene og begynner å tenke «hva er det egentlig jeg stresser sånn over?», forteller sykepleiestudent Guro Stafseth (25)
Null stress: – Det å leve mer i kontakt med naturen, gir meg mer ro. Man senker skuldrene og begynner å tenke «hva er det egentlig jeg stresser sånn over?», forteller sykepleiestudent Guro Stafseth (25)

Tvunget tilbake

Oppholdet i Colombia skulle vare et halvt år, men ble redusert til seks uker, da en viss global pandemi sendte Lilleng og Svärd hjem igjen.

Men tilbake i vårt lille land, fant LAG en ny problemstilling å ta tak i. Bøndene her hjemme slet med dårlig økonomi og mangel på arbeidskraft. Så i samarbeid med Norsk Bonde- og småbrukarlag ble Lilleng og Svärd plassert ut på norske gårder.

–⁠ Det var veldig annerledes. Men også i Norge fikk man innblikk i hvor tidkrevende det er å produsere mat, sier Lilleng.

På gården Lilleng jobbet og bodde på, hadde begge bøndene andre jobber ved siden av.

De som har dårligst tilgang på mat i hele verden, er de som produserer maten vi importerer

Frida Lilleng, student

–⁠ Inntektene til bøndene har nærmest stått stille i 30 år, mens utgiftene bare øker og øker. Det at man må bli mer produktiv for å klare seg henger sammen med en politikk som fremmer volumproduksjon og større bruk over mindre bruk, mener Svärd.

Tall fra SSB viser at det i gjennomsnitt har blitt lagt ned to gårdsbruk i Norge hver dag de siste ti årene.

–⁠ Det er faktisk slik at noen av de som har dårligst tilgang på mat i hele verden, er de som produserer maten vi importerer. Det gjenspeiler seg litt i det vi ser i bondeopprøret i dag, for bøndene får svært dårlig betalt, også her i Norge, legger Lilleng til.

For selv om poteten kanskje har mistet sin status på tallerkenen, så kan vi i det minste slå fast at norske bøndenes vilkår er nettopp det; en het potet.

Les også: Sensur falt dagen før konte­ek­samen: –⁠ Et stort problem

Oppgjør og opprør

Det årlige jordbruksoppgjøret endte med at bøndene gikk fra forhandlingsbordet, da tilbudet fra regjeringen sto til under halvparten av det bøndene hadde bedt om. Samtidig har bondeopprøret, med sitt opprop mot for lave lønninger og frykt for sentralisering, spredt seg som ild på tørt jorde. Lilleng skjønner godt hvorfor.

–⁠ Når de fra bondeopprøret sier at de jobber absolutt hele tiden uten å nesten tjene noe som helst på det, så kan jo vi si at det stemmer godt med våre erfaringer fra ute-oppholdene på norske gårder.

Men er det mer enn lave lønninger og gjeld som står på spill for de norske bøndene? Førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Christian A. Smedshaug mener at den norske småbonden også er viktig i et miljø- og bærekrafts perspektiv.

–⁠ Kampen står om å sikre nok virkemidler for å ta vare på familiejordbruket. Hvor gårdene eies og drives av bøndene selv og ikke aksjeselskaper. Alternativet er at man får mindre politisk styring og dermed en utvikling som går mot et mer selskapsdrevet jordbruk, sier Smedshaug.

Han forteller at fordelen ved å ivareta den norske familiebonden er tredelt. For det første sørger et familieorientert jordbruk, med småbønder spredt over hele landet, for en demokratisk fordeling av jorden. I tillegg får man drevet jordbruk på arealer som er tyngre og vanskeligere å drive, da et mer sentralisert jordbruk vil konsentrere seg om store og lettdrevne arealer.

Lokale behov: Joanna Svärd (27) mener det fokuseres for lite på å produsere til de behovene som finnes lokalt, ettersom storproduksjon til import ofte kommer foran.
Lokale behov: Joanna Svärd (27) mener det fokuseres for lite på å produsere til de behovene som finnes lokalt, ettersom storproduksjon til import ofte kommer foran.

–⁠ Den tredje fordelen er at et mer spredt og variert jordbruk er gunstig for det vi kaller fellesgoder. Det vil si at det har fordeler for blant annet det biologiske mangfoldet, et variert kulturlandskap og bosetting. Det gir rett og slett mer tilbake til samfunnet.

Smedshaug peker på at Norge har en sterk landbrukspolitikk. Det viser seg ved at Norge har et gjennomsnitt på 30 kyr per bruk, mot Sveriges 100. Samtidig har nesten ti tusen melkebruk blitt nedlagt siden 2000, og Smedshaug mener Norge risikerer å miste enda flere, dersom ikke større ressurser tilføres landbruket.

Kampen står om å sikre nok virkemidler for å ta vare på familiejordbruket

Christian A. smedshaug, førteamanuensis ved NMBU

–⁠ Ikke radikalt nok

–⁠ Løpet er kjørt for jordbruksoppgjøret. Bondeorganisasjonene valgte å ikke forhandle, og sa med det fra seg et forhandlingsrom på ganske mange hundre millioner. Det er vi ganske forundret over, sier Høyres landbrukspolitiske talsperson Guro Angell Gimse.

Hun mener de kom med et godt tilbud, og at regjeringen har gjort mye for å bidra til det grønne skiftet i landbruket. Gimse viser særlig til klimaavtalen som ble inngått i 2019, hvor målet er å kutte klimautslippene med fem millioner tonn co2-ekvivalenter innen 2030.

–⁠ Det jeg synes er utrolig bra er at jordbruket selv har laget en klimaplan, som vi også legger vekt på i regjeringens klimamelding. I den planen inngår en rekke tiltak som forskning, avl på dyr som slipper ut mindre klimagasser og mindre bruk av fossilt brennstoff.

Landbrukspolitisk talsperson for Miljøpartiet de Grønne, Harald Moskvil, mener på sin side at hverken oppgjøret og klimaplanen er offensiv nok.

–⁠ At vi har fått på plass en avtale er i seg selv positivt, men planen er ganske optimistisk, og det betyr at det haster å iverksette det planen omhandler. Det synes jeg ikke vi ser så mye tegn til, mener Moskvil.

Han peker også på at man i planen lener seg for mye på forskning og biologiske fremskritt.

–⁠ Denne klimaplanen inneholder ikke noen endringer i måten man skal drive landbruk på. Vi mener det er helt nødvendig med endringer i driften også, for man kan ikke bare tro at teknologien og biologien skal sørge at vi kan fortsette på samme måten.

Moskvil mener vi må produsere mer grønn menneskemat, mindre kjøtt og at bruken av soya i kraftfôr må reduseres.

–⁠ Det som skjer i dag er at man pøser på med kraftfôr for å få en størst mulig produksjon, men vi mener at kjøttproduksjonen med fordel kan reduseres. Både for å frigjøre mer areal til å produsere grønn menneskemat, og for at den skal være bærekraftig innenfor de ressursene vi har tilgjengelig her i Norge, sier Moskvil.

Inn i det grønne: Både Frida Lilleng (25) og Joanna Svârd er masterstudenter på Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo.
Inn i det grønne: Både Frida Lilleng (25) og Joanna Svârd er masterstudenter på Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo.

Kutt kjøttet

En rapport utviklet av samfunns- og næringslivsforskning ved Norges Handelshøyskole (NHH) viser at 94 prosent av jordbrukssubsidiene i 2019 gikk til animalske produkter, mens kun seks prosent gikk til planter som kunne konsumeres direkte.

Biolog og forsker ved Senter for klimaforskning, Cicero, Bob van Oort er enig med Moskvil i at det må en omprioritering til for å skape et grønnere landbruk her til lands.

–⁠ Om vi skal produsere mer klimavennlig mat så må vi ha et skifte i måten vi produserer mat på. Dette skiftet innebærer at vi må produsere mer grønnsaker og mindre kjøtt, særlig mindre høyutslipps-kjøtt, sier van Oort og fortsetter:

–⁠ Om vi kun legger til økt grønnsaksproduksjon, altså uten å redusere det vi produserer av andre produkter, inkludert kjøtt, så vil det føre til økte utslipp.

I dag har vi lett for å tenke på mat som noe vi bare spiser

Guro Stafseth, student

Men så var den den soyaen da. En ingrediens i kraftfôret til de norske dyra, som gang på gang blir kritisert for å blant annet bidra til avskoging av regnskogen, store utslipp og blodige konflikter. Finnes det et bedre, norskt alternativ?

–⁠ Vi har forutsetning for, og det legges også opp til, at vi kan dyrke proteinrike vekster her i Norge, slik at vi kan erstatte den importerte soyaen i kraftfôret, forteller van Oort.

Samtidig blir det et puslespill å produsere kraftfôret på en måte hvor det ikke påvirker matproduksjonen eller utslippene negativt.

–⁠ For hvor skal man produsere disse vekstene? Og går det på bekostning av annen type mat vi produserer på samme areal, spør han, men svarer (heldigvis) selv:

–⁠ Om vi erstatter områdene hvor vi i dag produserer andre typer dyrefôr med produksjon av kraftfôr, vil vi få en klimagevinst. Men om vi erstatter områder hvor vi i dag produserer planter som skal bli mat til mennesker, vil resultatet bli mindre mat og økte utslipp.

Forskeren Joseph Poore ved universitetet i Oxford utførte en omfattende studie av jordbrukets belastning på klima. Konklusjonen var rimelig tydelig, reduksjon av kjøttproduksjonen vil føre til lavere co2-utslipp, og frigjøre store landarealer.

Gimse (H) mener på sin side at det ikke vil være et godt virkemiddel å øke avgiftene på rødt kjøtt.

–⁠ I Nord-Norge og på Vestlandet klarer man ikke produsere så mye annet enn kjøtt. Vi er avhengig av kjøtt og folk vil jo ha kjøtt. Da skal de få det, men så ser vi at det er en dreining mot mer grønt kosthold, særlig blant unge, og da må vi sørge for at vi kan produsere mer av det, sier Gimse.

Globalisering som bekymrer

Gjennom sitt dypdykk i globalt landbruk ble Svärd, Lilleng og resten av Latin-Amerikagruppenes brigade oppmerksomme på en frihandelsavtale under forhandling. Forhandlingene står mellom det europeiske frihandelsforbundet (EFTA) og Mercosur, som er et frihandels-samarbeid mellom landene Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. Norge er et av landene i EFTA og er med det en del av den potensielle avtalen.

Om avtalen inngås kan det føre til økt import av varer som bidrar til avskoging av Amazonas. Lilleng og Svärd mener i tillegg at denne typen frihandelsavtaler går hardt utover bøndene, og det i landene på begge sidene av dokumentet.

–⁠ Colombia eksporterer nesten alt de dyrker, selv om de kunne vært helt selvforsynt med mat. På grunn av handel, handelsavtaler og politikk så eksporterer de nesten alt, slik at de også blir avhengig av import, noe som er helt tullete, forteller Svärd.

Studentene sier at denne typen frihandelsavtale bidrar til å presse prisene ned, samtidig som de knytter langvarige bånd.

–⁠ Handelsavtalene forplikter landene til handel over lengre tidsrom, uten at man vet hvor lenge behovene er der. Mange bønder prøver jo å fôre dyrene med mindre kraftfôr, samtidig så inneholder handelsavtaler en forpliktelse til å handle blant annet soya til kraftfor, sier Lilleng.

Pandemien har også gjort sitt for å sette det lokalproduserte på agendaen med ord som matsikkerhet og beredskap. Smedshaug sier at man i land med en liberal handelspolitikk, slik som Australia, New Zealand og delvis EU, får et stadig mer sentralisert jordbruk.

–⁠ Ja, vi kan ha avtaler med andre land, men det må være rasjonelle avtaler som ikke undergraver sentral beredskap og avgjørende produksjonsnivå i de enkelte landene. En slik avtale må ikke bidra til å redusere norsk produksjon og forsyningsevne, når vi allerede ligger på det lave nivået som vi gjør.

Inntektene til bøndene har nærmest stått stille i tretti år, mens utgiftene bare øker og øker

Joanna Svärd, student

Ifølge tall fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) var Norges selvforsyningsgrad på 45 prosent i 2019. Regner man inn det importerte fôret faller tallet til 36 prosent.

Moskvil (MDG) deler Smedshaugs bekymring, og mener at avtalene kan true utviklingen av et mer bærekraftig landbruk på eget areal.

–⁠ Konsekvensene av det er at vi får et landbruk som er mer avhengig av import av råvarer, og som i stadig større grad er i utakt med naturens ressurser. Og det er klimafiendtlig på flere områder; både i forhold til jorda, i forhold til transport og i forhold til utslippene knyttet til importerte varer.

Mindre svinn: Joanna Svärd (27) tror vi hadde hatt mindre matsvinn om vi ikke hadde hatt så mye handel og transport over hele
Mindre svinn: Joanna Svärd (27) tror vi hadde hatt mindre matsvinn om vi ikke hadde hatt så mye handel og transport over hele

Selvforsynt, selvsagt?

At mat har noe i klimadebatten å gjøre er ganske selvsagt når utslipp fra matproduksjonen ifølge IPCCs beregninger står for mellom 21 og 37 prosent av de globale klimagassutslippene. Men hvor mye har det egentlig å si at maten vi spiser har blitt transportert over halve kloden, sånn rent klimatisk?

Forsker van Oort forteller at det ikke nødvendigvis er den lokalproduserte maten som gir størst uttelling på klimaregnskapet.

–⁠ Transport er ikke den største utslippskilden. Så sånn sett betyr det ikke så mye om vi spiser lokalprodusert eller importert mat. I forhold til klimagassutslipp er det heller produksjonsmetodene og hvilken type mat man produserer som har noe å si, forteller van Oort.

Kraftfôret er ikke den store stygge ulven i klimasammenheng.

–⁠ Det vi vet om utslipp er at dyrene har lavere utslipp per kilogram kjøtt når de spiser kraftfôr. Selv om beite bidrar til å binde karbon i jorda, så det er lite sannsynlig at økt beite i sum er et klimatiltak. For å kunne opprettholde samme produksjon trenger man å erstatte for eksempel soya med andre høykvalitets proteiner, ikke med gress.

Samtidig presiserer van Oort at vi ikke kan utelukke de andre faktorene som spiller inn i vurderingen av om noe er bærekraftig eller ikke. Det finnes nemlig mange måter å produsere bærekraftig på, og flere gode argumenter for å produsere mer av maten selv.

I dag er for eksempel bare én prosent av de norske setrene fortsatt i bruk. Der beiter dyra på områder langt unna gårdene, gjerne i fjellene. Områdene er viktige både for det biologiske mangfoldet og ivaretakelse av kulturlandskapet, i tillegg til at man får fôret dyra på norske ressurser.

–⁠ Så er seterdriften spesielt ønskelig for dyrevelferden. Dyr er skapt for å bevege seg, og inne i et fjøs gjør de ikke det, sier Lilleng.

Når vi importerer mat, importerer vi også det som kalles «virtuelt vann». Det er alt vannet som har gått med i produksjonen av produktet. Innenfor matproduksjon utgjør det virtuelle vannet en betydelig mengde.

Ifølge en artikkel publisert i Nature er det som regel økonomiske og ikke miljømessige hensyn som får fortrinn i fordelingen av vannet. Dette ser vi et eksempel på når vi i vannrike Norge velger å importere fra land med begrensede vannressurser, eller land i områder som er særlig utsatt for tørke som følge av klimaendringer.

Så er det heller ikke helt umulig at den norskproduserte maten kan føre til utslipps-gevinster.

–⁠ Det kan være at vi klarer å produsere mer grønnsaker i veksthus her, med vår relativt rene vannkraft. Da kan det godt hende at vi klarer å produsere mer klimavennlig i Norge enn i andre land, og da vil lokalprodusert mat ha noe å si, også i et klimaperspektiv, sier van Oort.

Les også: –⁠ Det føles som vi nærmer oss slutten på klima­hyk­le­riet

Fremmed for maten

Arbeidet til Latin-Amerikagruppene endte i en podkast og en kokebok ved navn «Forsynt?», som tar opp hvordan vi gjennom å produsere mer av maten vår selv kan hjelpe bøndene både her, og der.

–⁠ Jeg synes fortsatt det er vanskelig og komplisert å forstå seg på hvordan alt henger sammen, selv om vi har jobbet ganske mye med det, sier Lilleng.

Men noe de begge er overbevist om er at det må skapes en tettere relasjon mellom maten og mennesket.

Om vi skal produsere mer klimavennlig mat, må vi ha et skifte i måten vi produserer mat på

Bob van Oort, biolog og forsker ved Cicero

En som faktisk har skapt seg en mye tettere relasjon til maten sin er sykepleierstudenten Stafseth. Selv om vårsolen har latt vente på seg, tasser hun rundt i hagen med bare sandaler og viser stolt frem en trehytte de har bygd på tomta.

–⁠ Den idealistiske drømmen om å kunne være hundre prosent selvforsynt er dritvanskelig å oppfylle her i Norge. Men man må jo starte et sted, sier hun.

Om sommeren dyrker og sanker kollektivet rundt 30-40 prosent av maten de spiser selv. I tillegg har Stafseth også høstet mer personlige frukter.

–⁠ Bare den prosessen ved å gå ut, være ute, få frisk luft og bevegelse. Jeg føler det er jo slik mennesket egentlig er skapt for å leve, sier Stafseth før hun avslutter:

–⁠ I dag har vi lett for å tenke på mat som noe vi bare spiser. De aller færreste vet hvor mye arbeid som ligger bak, og det skjønner man ikke før man faktisk putter det frøet i jorda, vanner det, luker det og høster det.