Kritikk over brente broer

«Welcome to an art institution reluctant to see any power structures» er en av de mange linjene som i forrige uke var oppført på trappen til enhver kunstneraspirants himmel: Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Den kritiske kunsten har i det siste skapt debatt utenfor og innad skolen. At teksten maler et bilde av en kunsthøgskole der studentene må skape gjerilijakunst av problemene for at noen skal ta tak i dem, er langt fra avant garde.

Kunstkritikken på KHiO: –⁠ Jeg tror ikke folk tør å si høyt det man mener på denne skolen

Som tidligere frustrert student ved KHiO har jeg lenge tenkt på å skrive en kritisk kommentar her i Universitas. Til nå har artikkelen uteblitt. Den viktigste grunnen er frykten for å brenne broer. Som Norges største kunst- og designskole har KHiO en sentral rolle og maktposisjon i bransjen. Å gå ut i offentligheten med kritikk av skolen er å risikere å fornærme menneskene som kan ha alt å si for din fremtidige karriere. Trappekunstneren valgte ikke å stå frem med navn. Jeg vet ikke om begrunnelsen var den samme. Men når selv en ansatt som støtter trappeteksten ikke tør å gå ut med navn i Universitas forrige uke, er det ikke overraskende at studenter, i lys av sin sårbare situasjon, heller ikke gjør det. Det er skremmende, provoserende og rett og slett en trussel mot ytringsfriheten at skolen verken anerkjenner sin egen maktposisjon eller oppfordrer til konstruktiv kritikk. Så hold dere fast KHiO, jeg bryter stillheten.

Skolens motvilje til å handle før medias søkelys reflekteres negativt er et av de viktigste poengene i trappekunsten. «The school where a professor got away with sexual harrassment for a decade, until he was hurting the school´s reputation», skrev trappekunstneren, som pekte til de alvorlige anklagene om seksuell trakassering rettet mot ansatte ved skolen. Denne saken og #metoo-bevegelsen sørget for at mediene stormet rundt KHiO i våres. Da trappekunsten igjen satt KHiOs problemer på agendaen, valgte rektor Jørn Mortensen å skrive i en mail til alle studentene: «(…) flere av påstandene (i teksten) vil danne grunnlag for flere diskusjoner på kunsthøgskolen i tiden som kommer». Med andre ord, først når ryktet står på spill åpner KHiO for å diskutere problemer de tidligere ikke har vedkjent at eksisterer. Anklagene om seksuell trakassering fikk til slutt konsekvenser, men foreløpig føyer denne mailen seg i rekken av tomme ord fra skolens ledelse. Uten videre negativ pressedekning, vil det ta enda et tiår før KHiO håndterer de resterende problemene skolen står ovenfor?

Les om KHiO-dramaet:

• [KHiO-ansatt anklages for årevis med seksuell trakassering](Sex)
• [Studenter og rektor mener risikoen er høyere for trakassering ved KHiO](Trak)

Mye mulig. I klassen min på klesdesign har flere studenter opplevd at kritiske spørsmål og forslag til forandring ender med kommunikasjonsstopp. Studentene får rett og slett ikke svar fra professorer og studieveileder. Det har også vært flere møter med ledelsen som har endt med ansatte i forsvarsposisjon og ord som aldri blir til handling. Min klasse var neppe alene. Frustrasjonen over ikke å nå frem gjennom offisielle kanaler har ført til at studentene ikke lenger har troen på «si ifra» og emneevaluering, noe trappekunsten, bokstavelig talt, var et lysende eksempel på.

Når kritikk og alvorlige anklagelser møtes med at ledelsen «ikke kjenner seg igjen» har tilliten blitt brutt for mange ganger. Rektor Mortensen ber studentene om å bruke studentdemokratiet, men tiden er ute for saklige møter og stille korridorer. Diskusjonen om løsningen vil aldri starte før problemet blir anerkjent. Debatten krever mer belysning enn KHiOs gule lamper. Derfor oppfordrer jeg mine tidligere medstudenter og professorer til å ta til pennen. Løft debatten til et nytt nivå, få diskusjonen ut på debattsidene og inviter inn offentligheten. For i dagslyset vil ikke KHiOs problemer kunne bli bortforklart med ordene «this is it» i åpningstalen.

Nå er trappekunsten fjernet: –⁠ Det er viktig at diagnosen som blir stilt blir diskutert på KHiO, sier rektor Mortensen

Det skulle likevel en fullført bachelorgrad og en sommer før jeg kom ut med kritikken. Og selv om det er lettere for meg å komme ut med den nå, skal jeg fortsatt ut i en bransje der KHiO sitter med nøkkelen til mange dører. Så fingrene krysses for at ingen vil brenne mine broer i lesende stund. Men med nærmere ettertanke, et kunstmiljø som ikke er villig til å ta i mot kritikk er heller ikke min idé av kunstnerhimmelen.