Hanne Kristin Rohde: Proff pingle
En krimnovelle fikk Hanne Kristin Rohde til å studere juss. Det var likevel forfatter hun skulle bli.
– Dere må love å skryte av dem, da. Hvis dere liker dem selvfølgelig.
Hanne Kristin Rohde legger to bøker på kafébordet på Godt Brød, «Mørke hjerter» og «Bare et barn». Én til journalist og én til fotograf. Det er de to første i krimromanserien hennes om Wilma Lund, lederen for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. For litt over fire år siden hadde Rohde denne stillingen selv, og var på vei oppover karrierestigen i justisetaten.
– At jeg ikke gjør kjernen i jussen, betyr ikke at alt er bortkastet. Så det er et veldig viktig budskap til alle dere som er studenter: Hvis du tenker det her burde jeg ikke ha gjort, så bytt retning. For du kan ikke gå hele livet og tenke at du har gjort feil. Da må du tørre å hoppe.
En annen forfatter med juss-bakgrunn: Helga Hjorth
I tillegg til å dikte opp drap og skarpe hjerner, hoppet Rohde til å holde foredrag som levebrød. Foredragene handler mye om å bli den beste utgaven av seg selv, uten å svekke andre. Rohde løfter håndflatene og ser vekselsvis på journalist og fotograf.
– Jeg ønsker ikke bygge meg sterk for at dere skal føle dere svake, men jeg vet at hvis jeg er sterk på riktig måte, føler dere at dere har fått energi når dere går herfra. Hvis vi mennesker kunne være litt mer sånn, da blir det bedre.
– At jeg i det hele tatt skulle havnet i noe pinlig, er nesten utenkelig. Jeg garderte meg jo over hele linjen, så du har å gjøre med en proff pingle, i studietiden.
Hanne Kristin Rohde
Vi må spole tilbake. Rohde vil gjerne snakke om sporten hennes, «å bygge immunforsvar mot drittsekker», og andre ting hun brenner for, men dette er et intervju om studietiden hennes.
Så vi går tilbake til en solfylt februardag i 1973. Rohde er 11, sitter på terrassen hjemme i Holmenkollen med en kopp kakao og er dypt konsentrert. Hun leser en krimnovelle i A-magasinet, hvor hovedpersonen er en advokat som briljerer i retten.
– Jeg ble bare helt sugd inn i det universet. Jeg fikk en sånn romantisk følelse av hvordan det var å stå der og bare kaste ut argumenter. Wow. Tenk å greie det.
Rohde bestemte seg for å bli advokat. Hun begynte på juss ved Universitetet i Oslo, men syntes det var litt kjedelig. I tillegg var hun sjenert. Jussmiljøet var «klikkete» og før hun kom inn i en venninnegjeng andre året, turte hun så vidt å pipe et «hei» til medstudenter. Hun hadde lyst til å bli med i revyen og skrive i studentmagasinet, men våget ikke.
– Jeg hadde en sånn liten redsel for at folk skulle synes det jeg sa var dumt, at jeg så dum ut. Jeg tenkte at alle andre var flinkere enn meg.
Fått med deg denne? Det stormer på jussen
Hver morgen kvart på åtte sto Rohde klar i inspektørsalen i Karl Johans gate 47. Hun hadde med matpakke og te på termos, og ble på lesesalen til klokka fire. Så bar det hjem til familiehjemmet hvor hun spiste middag. Etterpå leste hun – sikkert krim, tror hun. Eller så møtte hun venninnegjengen, så på Flashdance (tv-serien) eller drakk en øl.
– Jeg var ordentlig, sier hun.
Toril Moi hadde ett problem som student: – Jeg klarer ikke å drikke øl
Det er likevel verdt å prøve seg. Var det noen angstfylte minner, i det minste én pinlig hendelse?
– At jeg i det hele tatt skulle havnet i noe pinlig, er nesten utenkelig. Jeg garderte meg jo over hele linjen, så du har å gjøre med en proff pingle, i studietiden. Hvis det er noe som er pinlig, så er det jo det! Rohde ler.
