En «Macody» takk

– Jo jævligere i trynet, jo morsommere synes jeg det var. For Synnøve Macody Lund var et av høydepunktene med innspillingen av den nye norske skrekkfilmen Hjemsøkt, muligheten til å spille så grell som overhodet mulig. Denne søndagen i november sitter hun i et intimt fotostudio og smiler så hjertelig at hele Morgenbladets crew på tolv virker nyforelska. Avisen har hentet inn journalisten, forfatteren og skuespilleren Macody Lund til årets julekampanje.

Akkompagnert av jazzete søndagsstemning i form av kaffe, pepperkaker og PR-folk i strikkegensere og runde briller, er hun på hjemmebane foran kameraet. Hun vet hvordan hun vil ha det, og hun får det som hun vil. Etter en time med «flott», «nydelig smil» og «herregud så fint» fra fotografen, takker Macody Lund for seg, og tenner en velfortjent røyk utenfor.

Hjemme i den lyse loftsleiligheten på Nordstrand fire dager tidligere, er stemningen også temmlig laidback.

– Det er ikke vin altså, bare kald kamillete. Men når det er fredag tar jeg litt gin oppi. Kompisene mine kaller det for en «Macody»: kald kamillete med isbiter og gin.

Hun ler når hun setter seg ned ved det store kjøkkenbordet, der det står et halvfullt vinglass. Foran henne er Mac’en og almanakken åpen. Hun holder på å samle gjester til den forestående Colosseum-premieren på Hjemsøkt, men mener hun heller burde ha plukket opp støvsugeren som ligger på kjøkkengulvet, og ryddet ut av koffertene i stua. Drinken «Macody» minner litt om vestlendingen selv.

Hun foretrekker tilværelsen rolig og avbalansert, men så spicer hun det opp med jevne mellomrom. Høstens hovedrolle som Frogner-fruen Cathrine i den psykologiske grøsseren, anser hun som nettopp en sånn type opp-spicing av hverdagen som kombinert forfatter og skuespiller.

– Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle spille i en skrekkfilm. Spillestilen i en sånn sjanger er ganske mye mer skrudd opp enn det jeg er vant til å gjøre, forteller hun.

Jonas Gahr Støre: Valgkamp, shots og motgang i fullt alvor

Filmen ble spilt inn på Gran på Hadeland, over 15 dager i januar. For å temme de stikkende 20 minusgradene utenfor, måtte gården der store deler av handlingen foregår varmes opp med vedovner hver dag. Macody Lund brukte innspillingen på å løpe mellom ovner og scener.

– Jeg var ikke redd på settet, men det var mye smerte altså. De andre stod der i svære kjeledresser, mens jeg hadde sånne bukser, forteller hun og peker på sine egne blå jeans, før hun spør retorisk:

– Hvordan får du en stillongs under denne?

– Hvordan var det å mane frem frykt flere timer hver dag, 15 dager i strekk?

– Kjempeslitsomt. Fordi frykt er så basalt og vi alle kjenner det så godt. Men akkurat fordi det er så basalt og instinktivt, så kan det være veldig vanskelig å skape det kunstig:

– I skrekkfilm må vi også gønne litt på. Selv om du har en utvikling i manus, der du vet hvilken scene du spiller, så er det mange like scener. Alt fra gryende mistenksomhet, «hva var den lyden», til «faen det er noe der», til «helvete det er virkelig til å være livredd og få panikk av», sier hun og demonstrerer med kroppen de forskjellige stegene.

I innspillingsperioden forteller hun om et etterhvert velutviklet «kartotek av frykt», der hun til enhver tid kunne trekke ut opptil fem ulike nyanser av frykten den aktuelle scenen krevde. Jo styggere ansiktsuttrykk, jo bedre.

– Du ser jo ikke fin ut når du er redd. Du decomposer og går i oppløsning. Det var kjekt å spille en rolle der jeg kunne dekonstruere den der kalde Frogner-frua, forteller hun, før hun reiser seg for å skjenke seg noe hakket mer koffeinholdig enn den kalde kamilleteen.

Etter en lengre «detox» er visstnok denne ettermiddagen første gang på over et år hun drikker kaffe. Rundt Bialetti-kanna på komfyren, står det tre forskjellige pakker med frokostblanding, ironisk nok enda en kaffemaskin og flere skåler med krydder. På veggene henger malerier signert barna hennes på ni og elleve år. I det ene hjørnet ligger stabler med bøker, med et eksemplar av Samlaget-kollega Agnes Ravatn på topp. Fra anlegget på badet strømmer det ut popmusikk.

– Jeg må røyke, jeg. Jeg er en sånn formiddagsrøyker, bryter hun plutselig ut.

Vi forflytter oss fra det åpne kjøkkenet og ut i den like åpne stua, og setter oss ned på sofaene ved verandadøra, som Macody Lund røyker ut av. Ute gjaller det i anleggsarbeid, og sola skinner. Hun står i lys strikkegenser og milelange jeansbein, med det blonde håret i en løs knute i nakken. Når hun snakker gestikulerer hun, og dropper gjerne et par forsterkende banneord her og der, alt på klingende, lyrisk Stord-dialekt.

– Det er en skrekkblandet fryd det der å skulle prestere. Det jeg faktisk er redd for i en sånn skrekkfilm-setting er jo, «gjør jeg det bra nok eller driter jeg meg helt ut her jeg står og freaker ut?».

Nervøsiteten hun kjente på under skuespillerdebuten som Diana Brown i Hodejegerne (2011) har heldigvis lagt seg.

Perfeksjonisten i henne er dog høyst tilstedeværende, også etter roller i TV-serier som Frikjent (2015) og Black Widows (2016).

– Fordi jeg ikke er skolert, har jeg ikke lært meg å porsjonere energien, så jeg tar alt like alvorlig. Bare jeg skal lukke en dør, tar jeg det kjempealvorlig, og det kan du ikke. Da får du ME:

– Jeg har godt av å plutselig stå på et gulv med massevis av folk som står rundt meg og er klare. Hvis ikke jeg er klar om 30 sekunder da…, hun lener seg tilbake og tenker seg om.

– En blir jo aldri så fornøyd med seg selv som når man har fått gjort noe man har gått og prokrastinert i hundre år. Med «Hjemsøkt» fikk jeg den følelsen 1000 ganger daglig.

Erna Solberg: Travel, bestemt og med blikket festet på seier

Dette presset er ikke like gjeldende når Macody Lund sitter hjemme ved kjøkkenbordet og skriver. I 2015 debuterte hun som forfatter på forlaget Samlaget, med romanen «Personar du kanskje kjenner». Etter å ha vært skribent helt fra hun var student i Bergen og hadde sommerjobb i lokalavisa på hjemstedet Stord, til jobben som filmanmelder i Natt og Dag, vet hun hvordan en god historie skal fortelles. Men hun gjør det helst uten en journalistblokk å forholde seg til.

– Gravende, oppsøkende journalistikk var aldri noe for meg, og telefonangst hadde jeg óg. Jeg likte ikke egentlig det der å snakke med folk. Når jeg hadde fått sanka det jeg trengte, og det begynte å leve sitt eget liv – det var da det ble gøy, forteller hun.

Når Macody Lund snakker om rollen som «puppet master» i tekstarbeidet, blir hun ivrig. Da er rammene for historien satt og hun kan la kreativiteten flomme. Forhåpentligvis er det dette som skjer med romanen hun nå skal ta tak i, med planlagt utgivelse i 2019. Ifølge henne selv, er balansen mellom disiplin og inspirasjon fortsatt en utfordring tidsmessig.

– Jeg går gjerne rundt her i sånn to dager, og ligger lenge i senga hver morgen og noterer. Også får du en tanke som gir deg lyst, og tenker «faen det der er for bra til at jeg bare kan ligge her»

41-åringen mimer et eureka-øyeblikk, og forteller at hun egentlig lurer litt på om hun skulle tatt en master i litteratur når hun fyller 50.

– Jeg skjønner det jeg leser så utrolig mye bedre nå. Det er ikke før nå jeg forstår hva jeg drev med på den tida, sier hun og rister på hodet.

Studenten Macody Lund opererte i skippertak, og fløt sjenert og stille på gode karakterer studietiden gjennom, godt hjulpet av skriveevnene.

– Det var en sånn selvkritisk greie. Skulle jeg si noe, skulle det faen meg være riktig og smart og tankevekkende, sier hun og smiler.

Hun kom seg likevel ut av universitetsårene med toppkarakterer, med mellomfag i litteratur, filosofisk estetikk og grunnfag i filmvitenskap. Sistnevnte gjennom et ytterst traumatiserende år som norsk nerd i Stockholm, der skarrer’en og svensk tonefall til sammen utgjorde en slags skånsk dialekt.

Eili Harboe: Norges nye filmstjerne

– Jeg trodde liksom jeg var litt sånn it-girl i Bergen, men så kom jeg til Stockholm og har aldri følt meg så corny. Det var midt i verste Stureplan-perioden, og hadde du feil joggesko kom du ikke inn på barer.

– Jeg farget håret mitt svart i ren protest mot alle disse blonde babesene som jeg lignet litt på, men ikke kunne være en del av, sier hun og ler. Da Stordingen spilte trompet som ung, måtte hun alltid stå bak peisen om hun skulle spille i familieselskaper. Spilte hun solo i korpset var hun den eneste som fikk sitte på stol under fremførelsen.

– Jeg ville gjerne uttrykke meg, men ble veldig nervøs av å stå foran folk. I en kontrollert form som film, kan du bli vant til situasjonen og menneskene rundt. For en gangs skyld i livet vet du hva du skal si. Også kan du bare tweake det til i samspill med en annen, og prøve å gjøre det så rett som mulig.

– Det er egentlig det jeg alltid har prøvd å få til, men så gikk det ikke alltid som barn, så da holdt jeg heller kjeft.

Så er det tid for røykepause nummer to, etterfulgt av ei brødskive på kjøkkenbenken. Fotografen vil ta bilder, men Macody Lund er ikke så gira. Dessuten har hun fått en kjempekvise. Men så ler hun likevel sjarmerende til Universitasfotografen, og crewet på to smiler igjen hengivent.