Fremskrittspartiet i akademia: Minoriteten ingen hjelper

– Snevert kultursyn

– Frp-velgere er enkle

– Frp har en ideologi som ikke er forenlig med forskning

– Sannhetssøken er det siste jeg forbinder med Frp

–  De dumme er fortsatt dummest

En gjeng studenter spiser lunsj på Blindern. De diskuterer hvorfor det er så få i akademia som stemmer på Fremskrittspartiet. Alle rundt bordet er trygt plassert på venstresiden av norsk politikk, slik som så mange andre er ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

– Jeg ser ned på Frp-velgere. Når det nesten ikke finnes Frp-velgere i akademia, så ser jeg på det som et bevis på hvilke partier som er best, sier en av lunsjdeltagerne.

Alle rundt bordet nikker. Frp-velgere må jo være litt dumme når ingen klarer å karre til seg en forskerstilling. Eller?

Fakta på lunsjbordet

Det er nesten ingen forskere som stemmer Frp. Blant Forskerforbundets medlemmer er kun ett prosent Frp-velgere, viste en undersøkelse før påske. Om våre fremste vitenskapsmenn og kvinner hadde fått all makt i sine hender, ville SV vært 15 ganger så stort som Frp. Til sammenligning stemte over 16 prosent av Norges befolkning på Fremskrittspartiet ved forrige stortingsvalg.

Akademikere heier på mangfold, stort sett. Mange skriker etter flere kvinnelige professorer og vil ha flere etniske minoriteter inn i forskerstillinger. Diskriminering er en uting og mangfold – gjennom ulike perspektiver og erfaringer – er et botemiddel mot ekkokamre og ideologiske og erfaringsmessige blind spots. Det styrker dessuten forskningens legitimitet når forskere fra alle samfunnslag bestemmer hva som skal bli forsket på og er med på å tolke resultatene. Særlig på kontroversielle felt som innvandring. Likevel er det svært få i akademia som reagerer på at det knapt finnes Frpere blant forskere.

Flere læresteder Universitas har vært i kontakt med, deriblant Universitetet i Oslo, bekrefter at ideologisk orientering eller partipolitisk preferanse ikke er et relevant kriterie i ansettelser.

– Svaret er enkelt: Selvsagt ikke, sier UiO-rektor Ole Petter Ottersen.

Også blant studentene har Siv Jensens parti langt lavere oppslutning enn hos resten av befolkningen. Bare åtte prosent av studentene sverger til partiet, [viste en undersøkelse fra i høst.](8) Av disse føler langt flere seg faglig ekskludert og mobbet på studiet enn andre studenter.

Les og se video: Vi banket på dører for å finne Frp-professoren. Mange dører

Frp-studenten

Andreas Brännström er leder for Fremskrittspartiets ungdom (FpU) i Oslo og studerer samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo. Med ett ord beskriver han fakultetet han studerer på:

– Venstrevridd.

Brännströms nystrøkne, lyse skjorte står i sterk kontrast til den henslengte stilen, med collegegensere og New Balance-sneakers, som de fleste på Blindern sverger til. Den unge politikeren forteller at han opplever denne problematikken ofte og at han er glad for at det rettes søkelyset mot det.

– Jeg opplever en ovenfra og ned holdning blant andre studenter. De sier for eksempel: «Stakkars deg som stemmer Frp» eller «Det er veldig bra at du studerer selv om du er Frper». Som om det er et handicap, sier han, mens han himler med øynene. Han understreker at han selv ikke er blant Frp-velgerne som føler seg mobbet eller sett ned på av sine medstudenter.

Likevel savner han flere studenter på høyresiden. Brännström mistenker at mange velger å holde sine politiske sympatier hemmelige i frykt for å bli møtt av sosiale sanksjoner.

Det er litt påfallende at jo høyere utdannelse mennesker har, jo lavere sjanse har de for å stemme Frp. Er Frp-velgere dumme?

– Nei, selvfølgelig ikke. Det er alarmerende tall, men det henger absolutt ikke sammen med intelligens. Frp blir ofte beskyldt for å være partiet for overklassen, da er det litt merkelig å også si at vi er et parti for underklassen også, forklarer den aspirerende Frp-toppen. Klasseperspektivet er påfallende. Det er kanskje vanskelig å ikke bli påvirket av Marx når man holder til på øvre Blindern.

Hvorfor er det så få Frp-ere i akademia da?

– Det man lærer i akademia er venstrevridd. Da er det vanskelig for folk på høyresiden å finne seg til rette, sier han.

Ugjestmildt klima

Flere Frp-velgere Universitas har snakket med forteller at de møter fordommer på studiet sitt på grunn av deres politiske ståsted. En forteller at hun jevnlig får «hatkommentarer» når hun lufter sine meninger på universitetet.

Noen Frp-velgere går så langt som å si at man risikerer å bli utstøtt hvis man ytrer blå meninger på studiet. For to år siden fortalte Endre Bodahl, daværende styremedlem i Oslo Frp, om [undervisere som henger ut studenter i forelesning på grunn av deres standpunkter.](1)

Langvarig jobbjakt

Også blant akademikere har det blitt murret om vanskelige kår for Frp-ere. Norges mest kjente akademiker med bakgrunn i Frp er Asle Toje. Da han var nyutdannet, med en doktorgrad fra Universitetet i Cambridge, slet han med å skaffe seg en relevant jobb. Det vekket oppsikt i deler av akademia. Statsviter Øyvind Østerud, historiker Geir Lundestad og førstelektor (og tidligere kommentator for nettstedet E24) Elin Ørjasæter var blant dem som ikke kunne forstå hvorfor «en av Norges mest lysende unge akademikere» (Ørjasæters ord) gikk rundt arbeidsløs.

Forskerkilder Ørjasæter snakket med mente årsaken var diskriminering: Han fikk ikke jobb fordi han var Frp-er.

Toje, som i dag er forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, ville selv ikke uttale seg om den vanskelige jobbjakten. Han kunne imidlertid skrive under på at Frp-velgere er en liten minoritet blant forskere.

– Man finner ingen som har Frp-sympatier ved NUPI, og heller ikke ved PRIO, FAFO eller FFI. Er det fordi det ikke finnes Frp-sympatisører med utdanning? Det vet vi ikke stemmer. Disse menneskene blir ikke opplevd som relevante, [sa han til Universitas i 2012.](2)

Er virkelig akademia så lite gjestmildt for Frp-ere som det blir hevdet?

Toje beskriver: – Du kan sammenligne å være akademiker og Frp-velger som å møte opp på karneval og være den eneste som er kledd ut

Empiri fra Vanebo

En som tok saken i egne hender, og tok sikte på å finne ut hvordan tilstanden i akademia, heter Ove Vanebo. Han er tidligere statssekretær i Justisdepartementet og Frp-mann. Da han studerte jus utførte han sitt eget lille felteksperiment.

– Utgangspunktet var mine egne fordommer mot kriminologi. Jeg støtter en kriminalpolitikk med sterkt politi og strenge straffer. Derfor var jeg nysgjerrig på å finne ut om kriminologien i Norge var så venstrevridd og radikal som enkelte spøker om.

Vanebo meldte seg derfor opp til et emne i kriminologi. Funnene hans ble publisert i en kronikk i Aftenposten i 2011 under tittelen: «Kriminolgisk hjernevask».

– Det som var overraskende var at fordommene mine i stor grad stemte.

Kronikken beskriver et fagfelt gjennomsyret av «raddisholdninger» og pensumforfattere som blander ideologi og forskning. Der forskere ser på kriminelle som ofre og enkelte tar til orde for å avskaffe fengsel som straff. Vanebo konkluderer med at kriminologipensum har en tydelig politisk slagside. Den tidligere statssekretæren mener at disse erfaringene kan overføres til andre fakulteter og studieprogrammer innen akademia.

– De fleste forskere har veldig sterk integritet, men også forskere er mennesker. De blir påvirket av sine politiske preferanser.

Vanebo trekker frem et eksperiment utført ved Yale Law School. Funnene ble presentert i artikkelen «Motivated Numeracy and Enlightened Self-Government». Forskerne konkluderer med at sterke meninger reduserer evnen til å resonnere rasjonelt. I eksperimentet blir personer bedt om å tolke data koblet til effektiviteten av våpenkontroll.

Studien viste at forsøkspersonenes konklusjon bar tydelig preg av deres politiske standpunkt. Dataene ble tolket på en måte som passet inn i deres politiske grunnsyn. Forsøkspersonene som var for strengere våpenkontroll overvurderte tallene som støttet opp om at det førte til mindre kriminalitet, og undervurderte tallene som underbygget at våpenkontroll førte til mer kriminalitet. De som var mot en streng våpenkontroll tolket tallene helt motsatt.

– Selv svært tallkyndige mennesker gjorde – mer eller mindre ubevisst – gale vurderinger for å få svarene til å passe overens med egne oppfatninger, forklarer Vanebo

Les mer: Tallforståelsen påvirkes av vårt politiske standpunkt

Er Frp selv problemet?

Det er lite selvransakelse å spore i partiet. Frp-ere legger skylden på akademia: Det er akademia som skremmer vekk Frp-ere med venstrevridde holdninger og pensumtekster. Men er det egentlig sikkert at det er akademia som er problemet? Kan det være noen egenskaper ved Frp som avskrekker akademikere?

– Frp er svært forskningsfientlige, skriver biologiprofessor og spaltist i Aftenposten, Kristian Gundersen, på Facebook.

Professoren er ikke videre imponert over fremtredende Frp-politikeres holdninger til forskere. Frps «forskerfiendlige» utspill og «anti-intellektuelle» holdninger appellerer rett og slett ikke til forskere, mener han.

– Det er ikke selvsagt at jobben som forsker og sannhetssøker passer like godt med alle politiske standpunkter.

Gundersen trekker frem en hendelse som han karakteriserer som «noe av det mest alvorlige angrepet på akademisk frihet jeg har sett i Norge».

– Per Sandberg sa omtrent: «Hvis forskere har miljøbetenkeligheter om fiskeoppdrett må de holde kjeft for å ikke skade norsk næringsliv».

I en tale i fjor krevde Per Sandberg at forskerne ved Havforskningsinstituttet skal være næringsvennlige. Det fikk mange forskere til å se rødt og anklage ministeren for å prøve å sensurere akademia.

– Det er ikke nødvendigvis slik at ethvert politisk standpunkt samsvarer like godt med sannheten. Det ville vært galt å tro at jakt på sannhet er partipolitisk nøytral. Noen partier juger mer enn andre. Om Frp sin politikk er verre enn partier, krever imidlertid en grundigere analyse, forklarer Gundersen

Et turbulent forhold

Dette er ikke det eneste eksempelet på Frps turbulente forhold til akademia. Senest i april var statssekretær i Justisdepartementet, Bjørnar Laabak (Frp), svært kritisk til at Universitetet i Oslo ansatte en stipendiat som, ifølge han, hadde holdninger som minnet om T4, betegnelsen på de systematiske avlivningene av mentalt syke og fysisk handikappede som ble gjennomført i Nazi-Tyskland.

Igjen reagerte mange i akademia: Hvorfor blander en høytstående politiker seg inn i akademiske ansettelser ved universitetet? Hva med den akademiske friheten?

UiO-forsker Ole Martin Moen kalte uttalelsene for «inkompetente» og «farlige». UiO-rektor Ole Petter Ottersen mente Laabak «viser en oppsiktsvekkende mangel på forståelse for grunnleggende ytringsfrihet».

Kan den lave andelen Frp-ere i akademia forklares med at Frp er for folk flest, ikke akademikere flest? Kanskje er grunnen til at Frp-studenter føler seg ekskludert denne striden mellom partiet og kunnskapssektoren?

Hypoteser fra en bauta

En som har utviklet et teoretisk rammeverk for besvare disse spørsmålene er den akademiske bautaen og professor i statsvitenskap, Raino Sverre Malnes.

– Jeg har to hypoteser:

1) Forskere har veldig god tid til å tenke seg om.

2) Forskere har altfor god tid til å tenke seg om.

Jeg forstår ikke helt…

– Tenker man lenge, kan man ergre seg over det tidvis åndløse og eplekjekke i ordbruken til Frp-politikere. Tenker man altfor lenge, kan man overse at politikere som ikke har mye vidd, likevel kan ha skjønt et og annet.

Ser du ned på Frp-velgere?

– Nei, nei, nei, nei, nei. Jeg er uenig med dem i mangt og mye, og kan gjerne gi uttrykk for dette i media, men ikke i auditoriet. Hvis jeg hadde gått ut fra at folk som stemmer annet enn meg, ikke er minst like smarte som meg, ville jeg ikke brydd om hva de mente, slår den tankefulle professoren fast.

Malnes synes ikke det er et problem at så få forskere stemmer på Frp. Det er heller ikke et problem at 15 prosent stemmer SV.

– Partiene på den norske venstresiden er det man i Frankrike kaller et spansk herberge. De rommer det meste, mennesker med vidt forskjellig syn på nesten hva som helst, alt fra vaskekte radikalere til de mest konservative menneskene jeg vet om.

Ifølge Malnes er det fullt mulig å legge sine politiske sympatier fra seg når man skal ta sine respektive forskerbriller på.

Forskere med agenda

«Spansk herberge» eller ikke, det er vel mer komplisert enn det Malnes skisserer opp? Som Ove Vanebo trekker frem finnes det studier på at mennesker blir påvirket av sine politiske standpunkter når de skal tolke virkeligheten. Det er heller ikke utenkelig at noen forskere bruker sin posisjon til å fremme sitt eget politiske ståsted. Spørsmålet er hvor stort dette problemet er.

– Det finnes mange eksempler på at samfunnsforskere fremstiller noe som kunnskap, altså vitenskapelig etterrettelig og objektivt sant, mens det nok heller dreier seg om synsing. Ett eksempel er når sosialantropologer fremmer en multi-kulti samfunnsmodell som den som fungerer best, er dette etter mitt skjønn et normativt og politisk standpunkt.

Janne Haaland Matlary er professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær. Hun er en del av det lille mindretallet på Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern som flagger sin tilhørighet til høyresiden av norsk poltikk.

– Det er et problem at både norske mediefolk og forskere er så lite representative for befolkningen ellers, skriver hun i en e-post. Matlary ønsker ikke å bli telefonintervjuet.

Kanskje kan løsningen være å kvotere inn Frp-velgere i akademia?

– NEI og atter NEI – ingen bør kvoteres inn i akademia eller andre steder, spesielt ikke representanter for politiske partier! Forskere er ikke politikere eller representanter for kjønn, hudfarge eller andre attributter. De skal kun ansettes ut fra dyktighet.

Matlary mener ens politiske tilhørighet farger forskningen. Det er derfor et problem at både mediefolk og forskere er røde. Dersom forskere blir bevisst eller ubevisst påvirket av sine politiske holdninger, og nesten samtlige er på venstresiden, gir det vann på mølla for kritikere som avviser forskning som «venstrevridd» og politiske korrekt.

Kvinner eller Frp?

– Vi ser at forskning mangler legitimitet i en del politiske grupper. Nettopp blant populister, som Frp ofte blir kalt, mister kunnskapsbygging legitimitet. Det bekymrer meg som forsker, sier Torkel Brekke.

Brekke er professor i religionshistorie og Høyre-politiker. I 2013 skrev han kronikken «Røde forskere er et demokratisk problem».

– Det er ingen hemmelighet at hvor man står politisk farger hvilke forskningsspørsmål man forsker på.

Brekke mener man risikerer at velgere på høyresiden mister tilliten til norsk forskning. Han frykter at deler av befolkningen bare vil trekke på skuldrene når det kommer nye funn, særlig på politiserte områder som er innvandring og miljø.

– Akademia har et troverdighetsproblem og det kan bli større. Det politiske mangfoldet er for lite, og det er et problem, sier Brekke

Burde man kvotere inn Frp-ere i akadmia

– Jeg er imot all kvotering i Norge

Men om du måtte velge kvotere inn Frp-ere eller kvinner?

– Det ville jo vært praktisk umulig å kvotere inn Frp-ere. Jeg tror kjønnsbalansen vil jevne seg av seg selv i etterhvert. Jeg mener nok at mangel på politisk og etnisk mangfold er et større problem enn liten kvinneandel i akademia, sier Brekke.

Kjenner du forskere som åpent stemmer Frp?

Brekke drar en stund på det.

– Bare Asle Toje. Utrolig nok.

Tilbake til start.

De røde studentene i kantina har, etter en lengre diskusjon, moderert språket sitt.

- Det er åpenbart at for akademia har Frp et problem med meningsmangfold, sier en.

- Å kvotere inn Frp-ere vil aldri være løsningen, smeller det fra en annen.

- Uansett kan det ikke bare være lett å være så alene som Frp-ere er i akademia, fastslår en tredje.

En slags enighet brer rundt bordet. Det er sjelden lett å være minoritet.