Noen tanker fra den andre siden av kateteret

De siste ukene har Universitas rettet søkelyset mot dårlige forelesere. Studenter og forelesere er misfornøyde med hverandre og slik går debatten, fra skyttergrav til skyttergrav. Men om man skal komme noen vei er nok begge parter tjent med å slutte å skylde på hverandre og heller se på rammene som former undervisningen (les: systemet). Studenter og undervisere burde være på samme lag og arbeide mot felles mål, ikke mot hverandre.

Leste du? Slik er skrekk-foreleserne

Jeg begynte å studere i 2008, fullførte doktorgraden tidligere i år og underviser nå i to kurs. Overgangen fra studenttilværelsen har vært brå, så jeg husker godt timesvis med kjedelige forelesninger. Så ikke misforstå, jeg synes også det er kjipt med dårlig undervisning – og det er det for mye av.

Men det er dessverre flere grunner til akkurat det. Én av disse, som først ble synlig for meg da jeg skulle forberede egne forelesninger, er forberedelsestid. Ja, undervisningen, men ikke forskningen, faller inn under arbeidsplikten. Og arbeidsplikten følger arbeidspliktregnskapet. For én forelesningstime får man 4 timers uttelling, men dette gjenspeiler overhodet ikke den tidsbruken som går med. Det er ikke nok bare å lese gjennom pensumtekstene før man skal forelese. Det krever tross alt litt mer arbeid. Så jeg drister meg til å si at de aller leste – også mange av de «dårligste» underviserne – bruker allerede langt mer tid på undervisningsforberedelser i dag enn de får uttelling for. Og ingen jobber 37,5 timer i uka, for å si det sånn.

Hva med de bak pulten? Forelesere mener egne studenter er kunnskapsløse og late

For mange forelesere er det komplett umulig å forberede seg tilstrekkelig. Som en frustrert student uttalte i Universitas (01.11.17) kan noen forelesere minne «om en student som er oppe til muntlig i noe han ABSOLUTT ikke har lest på.» Vel, noen ganger er nok det en beskrivelse som er litt nærmere virkeligheten enn det som er behagelig. Enkelte ganger kan man ha noen timer til å sette seg inn i et tema man aldri har vært borti før. Det er en utfordring, mildt sagt, uansett nivå.

Selv har jeg stort sett brukt 10- 12 timer, 6- 7 dager i uken til å forberede forelesninger. Men jeg har ikke barn (og tydeligvis ikke noe liv), og så godt som ingen andre plikter enn undervisning. Dette går greit i en periode, men jeg har all forståelse for at det ikke går i lengden. Inkluderer du administrative plikter og forskning, er det ikke rart at undervisningen blir skadelidende. Så om man skal heve undervisningskvaliteten på universitetet mener jeg at én blant mange ting man burde titte nærmere på, er uttellingen for undervisningsforberedelser i arbeidspliktregnskapet.

Knut Arne Oseid kommenterer: Dårlige forelesere må miste jobben

Det burde være samsvar mellom de høye forventningene alle har til undervisningskvaliteten og rammene som gis for å faktisk kunne gjøre en god jobb. Men dette vil ikke skje så lenge UiO etterspør mer undervisning, samt mer forskning, uten å stille økte ressurser til rådighet. «Effektivisering» er nok dessverre ikke nøkkelen for bedre undervisning. Tvert i mot.