Fra praktikant til festivalsjef

Varme solstråler holder om kalde kinn, og i passasjen mellom Mathallen og Vulkan Arena lugger vinden lett i mørkeblå Bylarm-flagg. Sammen med fuglene og sola, er Bylarm et sikkert tegn på at våren er i anmarsj.

Flere år har gått siden 2011, da Mina Evenrud var praktikant for første gang på festivalen og hadde hovedansvaret for de frivillige. I dag er hun førstemann på kontoret og har ansvaret for – ja, hele festivalen.

Fortsetter som frivillig

Læringskurven fra praktikant til daglig leder er bratt, men alt Mina Evenrud kan, har hun lært av å aldri si nei når noen spør henne om å gjøre noe.

– Jeg har alltid vært litt sjenert, men har aldri sagt nei. Inni meg tenker jeg «herregud, klarer jeg det her?».

I forelesningssalen på Lillehammer fikk Evenrud øynene opp for å jobbe med festival.

– Det var egentlig sånn jeg fant ut at det her var en jobb, sier hun og ler.

Da Evenrud skulle søke første praksisplass fikk hun mange negative svar. Hun hadde aldri vært på Bylarm før, men sendte en e-post og krysset fingrene. CV’en kvalifiserte til intervju, og en halvtime senere hadde hun sikret sin første praksis. Siden har hun vært fast medlem Bylarm-familien.

– Jeg tror det er veldig viktig å prøve å jobbe litt frivillig i blant, sånn at man husker hvordan det er og verdsetter det de frivillige gjør.

Studentpraktikanter: Nødvendig praksis eller rå utnyttelse?

De frivillige er del av gjengen som sørger for at Bylarm for den gjengse festivalgjenger går på skinner – ihvertfall som oftest. Fra bak kulissene kan Evenrud fortelle om en gang det gikk skeis, omtalt som «den legendariske Bylarm-flausen».

– Før lagde vi avisa Bylarm News, hvor vi annonserte fjorårets vinnere av Nordic Music Price. Ett år hadde vi trykt opp tjue tusen eksemplarer av avisa, så ser vi gjennom den og ser at det står «First Aid Kid», som vant prisen året før. Vi kunne jo ikke dele ut noen av de, så vi måtte kaste alt og trykke opp nye. Det ble en ganske kostbar prosess. Nå dobbeltsjekker vi alt.

Det som gjør alt verdt det

Evenrud synes det beste med å jobbe med festival er alle menneskene og samholdet de får når de står sammen på gulvet på tolvte time, for å snekre sammen arrangementer som gir andre gode opplevelser.

– Man burde egentlig være skikkelig lei hverandre, men så får man et sånn familieforhold. Også er det jo den forløsende følelsen med å se første konsert. «Dette har vi lagd» liksom, det er ganske magisk. Det gjør alt verdt det.

Et enormt ansvar hviler på Evenruds skuldre idet 1. mars og festivalstart nærmer seg. Likevel har festivalmoderen tid til å glede seg til det som står for tur. Hun ser frem til å ta i bruk den nye scenen, Doga.

– Doga er egentlig ikke en konsertscene. Det blir veldig spennende å se hvordan det blir. Det er viktig for oss å ha forskjellige scener. Flinke konsertarrangører, men også de rommene som er unike. Sånn som St. Edmunds Kirke, den lille kirka ved siden av Revolver.

Musikkskole istedenfor festivalskole? – Man kan ikke lære å bli artist

– Vær på hugget

Mina ble nylig ett av fem norske navn på listen Nordic Music Biz 20 under 30, som er en kåring av unge, viktige og flinke hoder som er med på å sette nordisk musikk på det globale musikk-kartet. Til de som ønsker å følge samme yrkesvei som henne, har hun flere tungtveiende tips.

– Man bør jobbe frivillig og være med i studentforeninger. Selv om studier er en heltidsaktivitet, så viser du gjennom å gjøre ting ved siden av at du har stor arbeidskapasitet og at du er engasjert. Så bør du ikke bare gå hjem klokken fire hver dag, men spørre «er det noe jeg kan gjøre?». Vær litt på hugget!