Egypts skjebnesvangre historie siden den arabiske våren

– Vi ble fanget på Tahrirplassen, hvor vi var omringet av politi, sier Ahmed.

Han forteller om skjebnedagen 25. januar 2011. Ahmed var 15 år og nettopp ferdig på skolen da han og noen skolekamerater så mennesker løpe mot sentrum i Kairo, hovedstaden i Egypt. De hadde med seg plakater og ropte slagord han aldri hadde hørt før: «Brød, frihet og sosial rettferdighet», husker han spesielt godt.

— Vi ante ikke hvorfor det skjedde, eller hva de ville. Vi så at politiet jaget dem. Vi begynte å løpe med dem, fordi vi ikke visste bedre. Det var sånn vi havnet på Tahrir.

«Midan al-tahrir» betyr «frigjøringsplassen» på norsk. Plassen ble det sentrale samlingspunktet for demonstrasjonene i Kairo. To uker senere gikk Hosni Mubarak, den egyptiske presidenten og diktatoren gjennom nesten 30 år, av. Folket, med bistand fra militæret, hadde veltet det egyptiske regimet.

— Det egyptiske folket sov før revolusjonen. Vi visste ingenting om politivolden og om hva som skjedde i landet vårt. Med revolusjonen våknet vi, sier Ahmed.

Kritikere av det egyptiske regimet blir i mange tilfeller slått hardt ned på. Universitas har derfor valgt å omtale han ved fornavn.

Les også: Protestene i Myanmar:–⁠ Vil ha et militære som forsvarer oss, ikke kjemper imot oss

— Vi så folk som døde

Demonstrasjonene var del av det vestlige land i dag kaller den arabiske våren.

— Det er et begrep som brukes i media og i Vesten. Vi kaller det revolusjonen. Ikke mange egyptere vil skjønne hva du snakker om når du sier den arabiske våren, forklarer Ahmed.

Han skisserer en uvirkelig og kaotisk situasjon den første dagen på Tahrirplassen.

— Vi forsto ingenting av hva som skjedde, og ville bare hjem. Det var så mange mennesker. Vi var veldig redde og forvirret, forteller han.

Mobilnettet var nede, og han kunne ikke kontakte familien. Guttegjengen tilbrakte flere timer fanget på Tahrirplassen.

— Vi begynte å forhøre oss med folk om hva dette var, og etter hvert forsto vi det. Vi så hva politiet gjorde med demonstrantene, og den urettferdigheten folk ble utsatt for, fortsetter han.

— Neste dag dro vi til Tahrirplassen bevisste. Vi var med og ropte at folket ønsker regimets fall.

Ahmed og vennene hans deltok på demonstrasjonene i tre dager til, med over 250.000 mennesker. De ble slått knallhardt ned på av politiet. Over 800 mennesker døde, og over 6000 ble skadet.

— Vi så folk som døde. Helt ærlig, så trodde jeg de døde forgjeves. Jeg trodde ingenting kom til å endre seg, minnes han.

Den egyptiske presidentens avgang 11. februar kom derfor overraskende på ham.

— Først var jeg veldig glad, men jeg ble fort bekymret. Jeg tenkte, hvem skal lede oss nå? Etter hvert ble jeg også bekymret for hva som kom til å skje når vi så hva som skjedde i andre arabiske land, sier han.

Han fryktet at krig, konflikt og utenlandsk innblanding også skulle komme til landet.

Det skulle egypterne få slippe. Virkeligheten ble likevel langt fra slik demonstrantene hadde sett for seg.

Les også: UiOs flyregnskap er klart: Teologene flyr mest

Langvarig misnøye i befolkningen

– Det har gått forferdelig dårlig med Egypt. Det har blitt et militærregime som er mer diktatorisk enn noen gang, sier Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

For å forstå utviklingen må vi spole tilbake til midten av 1900-tallet. Militærkupp fant sted i flere land i Midtøsten, også i Egypt. Der tok Gamal Abdel Nasser makten i 1952. Han avskaffet monarkiet og britisk innflytelse, med lovord om bedre tider for egyptere.

— I Egypt, og andre land i regionen, var det stort sett stabile, men diktatoriske regimer som regjerte til fordel for seg selv. Det var eliter som ikke var interessert i å dele makten, sier Utvik.

Hosni Mubarak kom til makten i 1981. I nesten 30 år styrte han landet, og tross misnøye gikk det tilsynelatende rolig for seg — helt til januar 2011.

— Misnøyen i befolkningen var stor. Det var mangel på utvikling, frihet og demokrati, og korrupsjon var utbredt. Muligheten for opprør lå latent, forklarer Utvik.

— Og da det sprakk i Tunisia, tenkte jeg: Nå kan alt skje.

Etter at grønnsakshandleren Mohammed Bouazizi satte fyr på seg selv i sinne over egne erfaringer med politikorrupsjon, tok tuniserne til gatene og krevde presidentens avgang. Da den tunisiske presidenten Ben Ali rømte landet 14. januar, spredte optimismen seg i hele regionen.

I tillegg til euforien i Tunisia og den generelle misnøyen i befolkningen nevner Utvik høye matvarepriser, misnøye blant opposisjonspolitikere og Mubaraks hint om at sønnen skulle overta presidentskapet som kilder til sinne hos befolkningen.

— Ikke alle hadde en politisk bevissthet knyttet til disse problemene. Men det var universelt å ha en opplevelse av systemet som korrupt og at myndighetene trakasserte befolkningen. Det førte til store demonstrasjoner og bred støtte fra hele befolkningen, sier Utvik.

— Militæret slapp aldri tak i makten

Umiddelbart etter Mubaraks avgang tok mi- litæret makten i landet. De skulle legge til rette for en ny demokratisk epoke i Egypt.

– Det er lett å glemme at fra og med Mubaraks fall til midten av 2013 er det en fase som er helt unik i Egypts historie. Det eksisterte politisk frihet, og det var et pulserende politisk liv, sier Utvik.

Demokratiske tiltak ble iverksatt. De frieste valgene i Egypts historie ble avholdt, hvor Muhammed Mursi fra Det muslimske brorskapet ble president. Samtidig vokste motsetningene blant politiske grupperinger.

Konfliktene satte de demokratiske prosessene på pause. Med fortsatt treg økonomisk utvikling oppsto igjen uro i befolkningen. 3. juli 2013 kuppet militæret makten fra Egypts første, og eneste, demokratisk valgte president.

— Det er lett å se, nå i ettertid, at militæret aldri helt slapp taket i makten, sier Utvik.

Året etter ble Abdel Fattah al-Sisi, Mursis forsvarsminister og frontfigur i militærkuppet, Egypts president. Valgresultatet, som internasjonalt er antatt å være manipulert, ga al-Sisi 96 prosent av stemmene.

I dag er han fremdeles øverste leder for det Utvik beskriver som et verre diktatur enn noen gang.

Ingen politisk frihet

Ahmed lever midt i det. 25-åringen har inntrykk av at flere egyptere støtter al-Sisi og mener han har gjort gode tiltak for landet. Selv mener Ahmed at presidenten burde prioritere annerledes, og at dype sosiale problemer fortsatt er problematiske i det egyptiske samfunnet.

— Han prioriterer veier, broer og infrastruktur. En ny hovedstad skal han også bygge. Det er ikke dét folk trenger. Bedre skoler og helsevesen er mye viktigere, sier han.

25-åringen forteller om dårlige forhold ved offentlige skoler og sykehus. Det går utover vanlige folk, og særlig fattige.

— Jeg tror at dersom egyptere hadde hatt tilgang på god utdanning, hadde mye vært annerledes. Folk vet ikke hva som skjer i landet vårt. Vi må våkne og åpne øynene våre!

Utvik skisserer også en svært dyster politisk skyggeside.

— Alt som ble vunnet av politisk frihet gjennom opprørene i 2011, er forsvunnet. I dag er det snakk om så mange som 60.000 politiske fanger. Det muslimske brorskapet og andre opposisjonelle grupper er blitt forbudt og definert som terrororganisasjoner uten belegg, sier Utvik.

Den politiske friheten skiller tydelig al-Sisis regime fra Mubaraks.

— Mubarak var en diktator som faktisk ga rom for offentlig debatt. Opposisjonspartier fikk eksistere og kunne vinne noe i valg, selv om de aldri fikk noe makt, sier han og legger til:

— Mubarak tillot visse politiske åpninger, som har vært helt uaktuelt for al-Sisi.

Nye opprør kan komme

Ahmed er pessimist. Han ser ingen måter Egypt kan forandre seg i nærmeste fremtid. Utvik tror ikke al-Sisi vil sitte like lenge ved makten som Mubarak.

– De motsetningene som førte til opprørene i 2011, har ikke blitt borte. Korrupsjon og økonomiske problemer er fortsatt realiteten for et flertall av befolkningen, sier Utvik.

Han tror problemene før eller siden vil komme til overflaten.

— Den eneste måten al-Sisi holder hele situasjonen på plass på, er ved å påføre befolkningen en ekstrem undertrykkelse. Selv om han har lagt tungt lokk på kreftene som ønsker endring, er det bare snakk om et tidsspørsmål, sett fra mitt perspektiv som historiker. Det gjærer i hele regionen nå, sier han.

Han sier han er pessimist på kort sikt, men optimist på lang sikt.

— Jeg er likevel ingen roserød optimist. Det tar mange år å stable et stabilt demokrati på beina. Vi må fortsatt regne med turbulens, sier han.

Store klasseskiller

— Det er kun to måter man kan leve lykkelig i Egypt på nå. Enten må du ha mye penger — da vil du leve dine beste dager i Egypt, med gode skoler, sykehus og råd til å bo i trygge og gode områder. Hvis ikke du har mye penger, så må du bare håpe at samfunnet forandrer seg, sier han.

Han mener de store klasseskillene er Egypts største problem. Han forteller om korrupsjon og hvordan forbindelser i arbeidslivet går utover mange unge.

— Jeg har en god utdanning fra universitetet, og jeg fikk veldig gode karakterer. Likevel har jeg venner som har mer «wasta» enn meg, som fikk jobbene jeg hadde fortjent. Det var deprimerende.

«Wasta» er et arabisk ord, som kan forstås som «nepotisme». Mennesker med wasta har gode forbindelser og kontakter og kan skaffe seg goder basert på dette, fremfor andre kvalifikasjoner. Ahmed håper en omstrukturering av samfunnet vil redusere fattigdommen og føre til en større middelklasse.

Først ønsker han å flytte til utlandet for en periode. Han er ikke sikker på hvor han vil, eller hvor lenge.

— Det avhenger av hvor mye penger jeg kan tjene. Dersom jeg får nok penger til at jeg kan dra tilbake til Egypt og leve et godt liv, vil jeg komme tilbake. Jeg må fokusere på meg selv og mitt eget liv, forteller han, og avslutter:

— Jeg kan ikke gjøre noen ting for å endre noe nå. Jeg kan bare håpe at det skal bli bedre, og at jeg kan være med på å oppleve at landet forandrer seg en dag.

Les også: Større pågang hos studentprestene:–⁠ Det viktigste vi gjør, er å samtale med studenter