Akademias digitale frontlinje: Slik løste de Zoom-koden

– Når det gjelder digital undervisning, er det ikke nødvendigvis slik at denne løsningen er optimal, men det er i hvert fall den beste vi kan finne i en situasjon som denne, forteller Niels Seiertsen, førstelektor ved Oslomet.

Snart et år er gått siden vi første gang ble introdusert for den nye studiehverdagen– hverdagen der Zoom er det nye auditoriet og du får vondt i ryggen av å sitte time på time i sengen heller enn av de harde stolene på biblioteket. Mange studenter har tatt til orde for utfordringene som følger med digital undervisning, og forskning viser at den sosiale nedstengingen påvirker både motivasjonen, helsa og psyken i negativ retning.

En undersøkelse utført av FHI tidligere i vinter viser at flere enn tidligere sliter med ensomhet og psykiske plager. Blant studenter er én av tre ensomme.

– Jeg kan bare svare for meg selv, men for en som har jobbet med design-problematikk over lang tid, er det ikke vanskelig å motivere seg for å finne nye løsninger, legger Seiertsen til.

Seiertsen er førstelektor ved Oslomet og ble kåret til storbyuniversitetets digitale foreleser i 2020. Hvert år kårer studentene i regi av Studentparlamentet en underviser som har utmerket seg spesielt, og i fjor ble det også utdelt en ekstra pris for digital undervisning, på grunn av omleggingen i forbindelse med korona.

– Jeg synes det var lettere i vår, da ble man bare kastet inn i det og måtte finne løsninger på stående fot for å få det til å funke på en best mulig måte. Denne høsten har nok vært vanskeligere, sier Seiertsen og legger til at han savner den daglige kontakten med studenter og kollegaer.

Les også: SiO-beboere opplever å ikke bli lyttet til: –⁠ Nedver­di­gende

Godt sammen, men ikke alene

Digitale verktøy kan være gode tilskudd til den analoge undervisningsmetoden som har stått nærmest uforandret siden akademias begynnelse. Kirsten Sivesind, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO), er blant dem som har forsket på nettopp dette.

Sivesind har hatt ansvar for et utviklings- og forskningsprosjekt som hadde som mål å digitalisere førsteåret på pedagogikkstudiet ved UiO. I arbeidet med dette har hun, sammen med Bernadette Hörmann (UiO) og Elisabeth Hovdhaugen (Nifu), forsket på digitale undervisningsopplegg og skrevet to artikler som vil publiseres i løpet av året, først i tidsskriftet Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk nå i februar.

– Vi sammenlignet hvilke erfaringer studentene har med digitale medier og med tradisjonelle medier som seminarer, forelesninger og lærebøker. Og vi har drøftet hva som er mulighetene og hva som er begrensningene med digitale medier sammenlignet med tradisjonelle medier.

Målet med utviklingsprosjektet var å utvikle forskningsbasert kunnskap om oppgaveformer, bruk av digital teknologi og andre komponenter som har en medierende funksjon i undervisningen.

– Kom dere frem til noen spesielle fordeler med digital undervisning?

– For eksempel gir Zoom oss muligheten til å lage «break-out-rooms», hvor vi kan kommunisere med studenter, kanskje til og med mer direkte og bedre enn i en forelesning eller i et seminarrom. Men samtidig må digitale applikasjoner og plattformer kombineres med andre medier for å bidra til et godt studietilbud, mener Sivesind.

Forskningen hun og kollegene har gjort, tyder på at det er infrastrukturen og den gode kombinasjonen mellom tradisjonelle og digitale medier som skaper et godt utdanningstilbud til studentene.

– Den største ulempen med digital undervisning er at man ikke kan møtes fysisk for å slå av en prat eller mer formelt, kommunisere ansikt til ansikt, i samme rom, sier Sivesind.

Hun legger til at en av fordelene med digital undervisning er at de nå kan treffe studenter som kanskje ønsker seg en form for fjernundervisning.

– For det er det en god del studenter som gjør. Fordi det finnes studenter som ikke alltid møter opp på campus, er omstillingen vi nå erfarer, relevant utover den akutte situasjonen vi står i.

Under prosjektet ble det tydelig at studenter har klare forventninger til hva som utgjør god undervisning. Sivesind mener at undervisere derfor bør forholde seg til studentenes forventninger og avklare hva som er målet, dersom de forsøker å eksperimentere med ulike forelesningsformer eller legge opp til å bruke pensum på nye måter.

– Vi har mange ulike fag og undervisningstilbud som krever ulike tilnærminger på universitetet. Og vi har mange ulike grupper av studenter. Derfor er det opplagt at det ikke finnes én oppskrift som passer alle, mener Sivesind.

Prosjektet ble finansiert av kvalitetsutviklingsmidler fra det Utdanningsvitenskapelige fakultet i 2017–2018 og avsluttet i desember 2020.

Viktige milepælsmøter

På spørsmål om hva han mener skal til for å lykkes med digital undervisning, sier Seiertsen at noe av det viktigste for ham var å bruke ekstra god tid på å sette seg inn i de digitale verktøyene, sånn at han fra starten av kunne ha god dialog med studentene over nett.

– Det første møtet jeg hadde, var faktisk med min egen samboer i sofaen hjemme. Vi hadde et Zoom-møte bare for at jeg skulle bli kjent med funksjonene i programmet, forteller Seiertsen.

Seiertsen tok rett etter den første nedstengingen over en tredjeklasse med bachelorprosjekt i produktdesign. Det han opplevde som den største utfordringen, var å snu tankesettet til studentene fra praktisk bygging av prototyper til fysiske produkter, til at de måtte klare å visualisere produktet sitt digitalt. Dette var årsak til både frustrasjon, skuffelse og fortvilelse i klassen, forteller førstelektoren.

– Her er det ikke noen tvil om at det digitale aldri på noen helst måte kan erstatte den erfaringen studentene får gjennom å jobbe med virkelige materialer, sier Seiertsen.

– Men jeg tror nok en av de viktigste årsakene til at jeg ble nominert og kåret, var at jeg klarte å vise empati, innlevelse og forståelse for hvordan studentene har hatt det, legger han til.

– Vi har noen milepælsmøter, der studentene presenterte produkter i klassen. Der klarte jeg på et vis å organisere og legge opp de lange seansene på en måte som gjorde at studentene følte en trygghet og ikke ble helt utslitte.

– Noen elsker digitalt, andre hater det

Jussprofessor Malcolm Langford ble kåret til årets underviser ved UiO både i 2019 og i 2020. Rett etter den første nedstengingen i mars i fjor var han også med på å stifte en facebookgruppe som i dag har mer enn 4500 medlemmer.

I gruppen diskuteres spørsmål om digital undervisning. Både hvordan å få det til å fungere best mulig og hvordan å løse det pedagogiske har blitt en diskusjon blant undervisere over hele landet.

– Hva mener du skal til for å lykkes med digital undervisning?

– Som foreleser er det viktig å ikke bare tenke prestasjon, men prioritere hva som faktisk får studentene til å stå opp, møte opp til forelesningen og lære noe, forteller Langford.

– Vi har for eksempel sett at en vanlig to ganger førtifem minutters forelesning ikke fungerer like godt digitalt. En god idé kan derfor være å dele opp i flere mindre deler, eller legge ut opptak av forelesningen på forhånd og heller ha seminarer hvor man diskuterer og oppfordrer til aktivitet.

Langford har merket seg viktigheten av å bruke verktøy som engasjerer studentene, slik som for eksempel casestudier eller å bruke «annotate» i Zoom.

– Da kan alle skrive samtidig og føle seg involvert. Engasjement smitter, men ikke sånn som korona – det smitter på en bra måte, ler han.

– Du og flere av dine kolleger har lenge jobbet for en modernisering av jussens undervisningsmetoder. Var dere på Det juridiske fakultet bedre forberedt på den digitale omstillingen?

– Vi er flere som har jobbet med digitalisering lenge. Fakultetet var også de første på universitetet som introduserte digitale eksamener i god tid før pandemien, men folk var likevel ikke vant med Zoom og Teams og lignende. Så der var det en veldig bratt kurve.

Langford forteller at de på fakultetet som kunne mye, stilte opp og kontaktet andre på fakultetet som trengte hjelp med det digitale. Og han oppfordrer fortsatt undervisere som ikke behersker det digitale eller pedagogiske, til å være ærlige på det.

– Få hjelp fra kolleger og studenter, det åpner også for gode diskusjoner, sier han.

– Nå er spørsmålet hvordan vi kan gjøre det best mulig. Skal vi tilbake til fysisk undervisning, eller skal vi fortsette med digital?

Forskning viser at en bevisst blanding av fysisk og digital undervisning kan skape beste læringsutbytte, forteller Langford. Samtidig mener professoren at det er viktig å ha mer fokus på universell utforming og variasjon i undervisning og vurdering. Noen kan ha dårlig syn, andre dårlig hørsel, og det er viktig å huske at det er forskjellig hvordan studentene lærer best, understreker han.

– Noen elsker digitalt, andre hater det. Noen elsker samarbeid, andre ikke. Man bør tilpasse for flere typer studenter.

Les også: Kan du dra på utveksling til høsten?

Én av fire vil slutte

Langford er også opptatt av studentenes psykososiale utfordringer og peker på en rekke undersøkelse om økt stressnivå og nedstemthet, inkludert en ny studie av jusstudenter i hele landet, som viser at én av fire vurderer å slutte.

– Det kan hjelpe å skape godt digitalt læringsmiljø i forkant, i tillegg til interaktivitet i læringsopplegget. Digital introduksjon av hverandre og av foreleseren skaper et bedre læringsmiljø, sier Langford og legger til:

– Hvis man investerer først, kan man høste fruktene senere.

Samtidig viser alle undersøkelser at lærere bruker mer tid på forberedelser til digital undervisning. Derfor er det en fordel å jobbe sammen med en annen lærer eller lærerassistent for å kunne følge opp innspill gjennom for eksempel chat-funksjonen, mener Sivesind.

– Det betyr igjen at lærere må samarbeide tettere om undervisningsopplegg, som jeg tenker er et fremskritt på universitetet.

Forskningen og intervjuer Sivesind har gjort med studenter ved UiO, bekrefter at studenter som møter opp på campus regelmessig, har større sjanse for å komme seg gjennom studiet på en god måte.

– Dette er jo en veldig viktig grunn for at vi organiserer fysiske samlinger, det være seg forelesninger, seminarer eller kollokvier, forteller Sivesind.

Hun understreker hvor viktig det er at lærerne lager grupper hvor studentene kan bli kjent med hverandre, og at det legges til rette for sosiale møteplasser også fra universitetets side.

– Ansatte trenger mer tid og mer midler til å ansette studenter som læringsassistenter. Sektoren fikk litt penger i regjeringens budsjettet i november, men veldig lite. Det er viktig å se lærerne som er på frontlinjen i digitaliseringen, men det er også regjeringen og institusjoner som må legge til rette, sier Sivesind.

– Så støtten til dem må økes.

Helt til slutt understreker Sivesind at det er en rekke betingelser ved læringsmiljøet som lærere ikke har kontroll over:

– Dette er greit å oppklare for studentene, for noen ganger forventer de mer enn vi kan levere.

Les også: UiO-rektor håper lesesalene åpner igjen neste uke