Hvor er universitetet mitt, Oslomet?

Denne våren uteksaminerte Oslomet det siste kullet bachelorstudenter som begynte graden sin på Høgskolen i Oslo og Akershus. På tross av at enkelte fortsatt rister på hodet over navnet, er det helt naturlig for meg at jeg går på Oslomet. Men da Aksel Rogstad på [kommentarplass i Universitas 19. august](bb) mente at studenter ikke burde si at de går på skolen, men på universitetet, ga det en bismak. Beskrivelsen av en institusjon ment for å skape en faglig og menneskelig dannelsesreise er nokså ugjenkjennelig for meg, og det å si at jeg går på universitetet i dagligtalen, føles fullstendig søkt.

En utspørring av venner og bekjente på storbyuniversitetet bekrefter min opplevelse. Oslomet tilbyr oss ikke det vi forventer av et universitet. Uavhengig av studieretning, ankommer man en universitetsutdanning med en forventning om at man skal utvikle seg og utfordre seg selv akademisk. Man venter strengere krav og mer selvdisiplin, men også frihet og egenrådighet til å forme sitt eget faglige utbytte. Dette fordrer et miljø hvor faglig utforsking står i fokus. Hvor det oppfordres til å undre, diskutere og knytte tverrfaglige bånd. Og hvor man får mulighet til å hente kunnskap og perspektiver fra andre studieretninger, for å berike og nyansere det man lærer på sin egen linje.

Les også: "Slipp meg inn, profesor"

I stedet sendes man på samlebånd gjennom Pilestredets alumnusfabrikk. En venninne hadde hørt det klart oppsummert av en foreleser, som påsto at «Oslomet er som en maskin». Her skal det gå etter planen, timet og tilrettelagt. Valgfag og fag på tvers av studieprogram er sjelden vare, og ingen vet hva en 40-gruppe er. Navnet på fakultetet mitt har jeg ikke hørt siden velkomstseremonien.

Nå er det riktignok antallet doktorgradsstipendiater som avgjør om en institusjon er universitetsstatus verdig, ikke forholdene for bachelorstudentene. Likevel burde alle universitetsstudenter oppfordres til å møte fagfeltet sitt på en teoretisk og filosofisk måte. Å jobbe dette fokuset inn i fagplanene på alle studienivåer burde vært en åpenbar del av overgangen fra høyskole til universitet.

På Oslomet, hvor studieretningene på bachelor- og masternivå er mer praktisk rettede, burde lærere, sykepleiere, journalister og andre yrkesutøvere med Oslomet på vitnemålet, ha hatt en akademisk tilnærming til faget sitt. Det forventer man av en som er uteksaminert fra et universitet.

Noe som går igjen i diskusjoner om Oslomet-tilværelsen er hvor lite hjemme man føler seg på campus. Det er klart at det er vanskelig å legge til rette for et varmt og givende akademisk miljø når mange av studentene ikke engang finner det naturlig å oppholde seg på campus. Som fungerende rektor Nina Waaler selv sa i semesterets første nummer av Universitas: «det å studere er i høyeste grad også en fysisk opplevelse, og mye læring skjer i samspill med andre!»

Selv om Oslomet ikke har det arealet som UiO har på Blindern, kunne også Pilestredet blitt et naturlig samlingssted for studenter. Men dersom man vil kjøpe seg noe annet enn kantinemat, eller ta en pause fra en tung studiedag, dras man fort bort fra campus. Og med få gode steder å henge, og et snevert cafe- og bartilbud, inviteres man ikke tilbake før det er tid for neste forelesningsdag. Selv i fadderuka mi oppholdt vi oss ikke på campus for annet enn oppmøte og en kort omvisning, for det var ingen naturlige steder for oss å sitte. Og det er dessverre ikke riktig å gi pandemien skylden heller. Da studiestedene var stengt under første smittebølge, uttalte en av mine medstudenter at det var fint at vi gikk på Oslomet, så vi i det minste slapp å savne campus.

Les også: "Vi skulle aldri hatt et klimavalg"

Nå burde ikke Oslomet bli en kopi av UiO — det er ingen tjent med. Storbyuniversitetet har sitt eget uttrykk i at det er moderne, praktisk og sentrumsnært. Likevel har de ting å lære av sin storebror. Studentene på Oslomet fortjener at den sparsomme plassen på campus blir viet til å legge et grunnlag for fellesskap og tilhørighet blant studentene. Det er rom utendørs nok for et sted man kan slappe av i frisk luft, ikke bare sette opp foreningsboder. Dersom man også får arrangementer på campus som ikke kun er rettet mot forskere og de som liker å høre på dem, vil man også gi mer av campus tilbake til studentene. Kronen på verket hadde vært å få dele dette med nye bekjentskaper fra ulike studieprogram og fakulteter.

Da Dagsavisen i 2018 skrev at logoen til Oslomet ser ut som den sier «Oslo omet», som betyr «Oslo svikter» på fransk, var det et morsomt tilskudd til en latterliggjort navnedebatt. Tre år senere har oversettelsen blitt et faktum. Når studentene selv ikke har utbytte av overgangen til universitetsstatus, er det lov å føle seg snytt. Jeg skulle gjerne ha sagt konsekvent at jeg går på universitetet, men jeg kommer til å fortsette å si at jeg går på skolen frem til studiehverdagen min tilsier noe annet.

Les også: "Studenter i hele Oslo, foren eder"