En krise i dårlig stil

Håpet om at 2021 skulle by på en ny vår, er ikke bare visket bort i sanden, men med gravalvor og futuristisk mutantangst revet i fillebiter. Vår lengsel etter frihet, mennesker og kontakt har igjen blitt en fjern drøm.

Og nå har det snart gått et år. Et helt år hvor verden har utspilt seg i små studenthybler, hvor sosial omgang har blitt redusert til reaksjoner på Zoom og det å gå på butikken nærmest føles som en ekspedisjon innsvøpt i munnbind, dugg på brillene og håndsprit.

Les også: «En del av skjorten, en del av meg»

Jeg kan ikke være den eneste som har latt mitt ytre forfalle i denne surrealistiske tilværelsen. Min daglige sminkerutine er skrinlagt, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde på meg en jeans. For hva er poenget når alt jeg møter er mine egne fire vegger og en skjerm med sorte rubrikker og hvite, lysende navn?

Kanskje kan det virke banalt å snakke om mindre essensielle attributter som klær og sminke i lys av det slående alvoret vi nå står oppe i. Nettopp fordi det visuelle er så konkret, er det lett å degradere det til det overfladiske. Men, klær spiller faktisk en rolle i definisjonen av egen identitet; det er et verktøy vi moderne mennesker bruker for å signalisere tilhørighet og skape avstand.

Når studietiden for mange handler om å forme sin identitet og finne en retning i livet, tror jeg det er spesielt viktig å kunne bruke sitt visuelle uttrykk som kommunikasjon. Fraværet av sosial kontakt har resultert i et tap av egen identitet, og jeg tar meg selv i å lure på hvem jeg egentlig er om dagen. Utover navnet mitt i den sorte rubrikken, selvfølgelig.

Den italienske moteskaperen Elsa Schiaparelli er kjent for sin uttalelse «in difficult times, fashion is always outrageous», og slik har det faktisk ofte vært. Ta 30-tallet som eksempel, et tiår preget av den store depresjonen, med første verdenskrig friskt i minne. Til tross for usikkerheten og mørke – eller kanskje som reaksjon til det – vokste det frem en mote som var både progressiv og elegant.

Ei heller er det mulig å skille 60–70-tallets ungdomsopprør og politiske ideer fra sine stilarter: punken, rocken og hippiestilen. En visuell og uttrykksfull reaksjon har alltid vært til stede under opprør og krise, men ikke denne gangen. For i 2021 finnes det knapt et rom å uttrykke seg i.

Les også: «En dorullnisses bekjennelse»

Så: Kunne vi ikke behandlet disse små rubrikkene vi jo har til rådighet, som uttrykksfulle tablåer? Som vinduer inn til hverandre og våre ulike identiteter? Dette blir ikke mer enn et usselt forslag, og sannelig presenterer jeg ikke noe som vil løse alle konsekvensene av det sosialt mangelfulle livet vi nå lever. Men denne uken skal jeg i alle fall prøve å vie noen av morgentimenes minutter til å ta på mascara (om jeg fortsatt husker hvordan det gjøres), finne frem noe annet enn den slitne hettegenseren jeg nå har brukt en uke i strekk, og kanskje henge opp en plakat bak pulten jeg zoomer fra.

For med mikrofonen på mute og «Sara Sofie Tallaksen» i hvit skrift på sort rubrikk som eneste indikasjon på meg som person blir jeg og min identitet strippet til det minimale. Og konsekvensen av dette er kanskje større enn hva vi tror.

Les også: «Å bæsje, eller ikke bæsje?»