En dorullnisses bekjennelser
Som Ebenezer Scrooge har også jeg fått besøk av ånden fra fortidens jul, og jeg har måttet ta et steg tilbake for å reflektere litt.
Publisert
Sist oppdatert
Det nærmer seg jul, og tradisjonen tro skal julepynten ned fra musebefengte loft og frem på bord og i vinduer. Trender finnes, også innenfor julepynt, og der mange har gått fra ekte juletre til plastgran, eller fra grønt tre til trendy sølv, er det én type dekorasjon som aldri går av moten hjemme hos mamma og pappa. Jeg snakker selvfølgelig om den hjemmelagede julepynten.
Les også: «Spleiser studenter til koronavennlig julefeiring»
Ingeborg anno 2001 var en særdeles enkel sjel. Julen for meg det året ble brukt på å tigge meg til hjemmestrikket blånisselue og på min magnum opus; en praktfull dorullnisse. 19 år senere pryder denne fremdeles stuebordet, en ode til mine manglende kunstneriske ferdigheter.
De asymmetriske øynene følger meg som en overkjørt Mona Lisa, hvor enn jeg er i rommet. Det pjuskete garnhåret var kanskje en gang i en svunnen tid samlet i fletter. Denne nissen evner år etter år å holde meg ydmyk. Det er vanskelig å være for eplekjekk i julebesøkene når dette monumentet over min manglende øye-hånd-koordinasjon står fremme til spott og spe.
Det får meg til å tenke på alt denne nissen har sett. Hva tenker den om Ingeborg anno 2020, den som har fulgt meg, én måned i året i 19 år? Dorullnissen har vært vitne til et og annet ulovlig julebord i ungdomstiden, og 19 repriser av Tre nøtter til Askepott.
Gjennom utallige tentamener, eksamener, hybelbytter og utvekslinger har nissen ventet tålmodig på meg. Karriereplanene har gått fra å veie frukt, via konditor og lærer, til noe mer udefinert akademisk. Nissen minner meg vennlig på at kunstner aldri ville vært noe alternativ, der han sitter med lua på snei og en nese som ville vekket anerkjennende nikk i boksemiljøet.
Hva tenker nissen om samfunnsutviklingen? Fra sine spede begynnelser, sitter det nå mange nisser med regjeringsmakt ute i verden, uten at min dorullnisse vil være bekjent av dette slektskapet. Det er mindre snø utenfor, noe som truer eksistensen til min favorittaktivitet på vinteren som barn, å grave ned mine søsken i snøen, for så å gå min vei. Nissen har sett samfunnstrender komme og gå, men røper ikke hva han tenker om dette.
Nissen har sett samfunnstrender komme og gå, men røper ikke hva han tenker om dette.
Jeg begynner å lure på om flekkene av lim som holder nisselua hans på plass, fungerer som limet som holder jula sammen. Den dagen nissen forsvinner, brytes en link til min barndoms jul. Det er vel dette som er grunnen til at den tas frem år etter år, til tross for at den er harry, til tross for at den bryter med den nye minimalistiske julekrybben i børstet stål.
Det er kanskje på tide å se bakover heller enn fremover. Se etter meg i Oslos gater i januar, med ny blånisselue i størrelse 24 år.
Les også: «Turist i lesbeland»
