En del av skjorten, en del av meg

Jeg åpner klesskapet. Jeg ser på rekken med skjorter som henger tett i tett etter hverandre. Og med sorg i hjertet merker jeg meg hvordan de én etter én får den samme permanente barnesykdommen: tynnslitte albuer.

Som en hjelpeløs far kan jeg ikke annet enn å stå på sidelinjen mens mine små lider. I speilet enser jeg det misfargede feltet før jeg skynder meg med å dra blikket videre. Når jeg klør meg på albuen, kan jeg føle hvordan kordfløyelen sakte, men sikkert jevnes ut. Jeg hører stemmer om natten, og jeg fylles av angst hver gang jeg bøyer armen, i frykt for at raknerok skal rykke nærmere.

Les også: «En dorullnisses bekjennelser»

Det er stundene ved arbeidsbordet som innhenter meg. Alle timene lent over bøkene med albuene støtt trykket mot bordflaten setter sine spor. De gnager seg inn til huden mens pensum polstrer meg med stadig tjukkere systemer å se verden med. Jeg tenker at det jeg driver med, skal gi meg sterkere beskyttelse mot verdens blindspor; samtidig skjer det på bekostning av den beskyttelsen jeg tar på meg hver morgen. Er jeg i ferd med å gå meg bort i mine egne akademiske sysler?

Skjortealbuene mine henger i hvert fall i en tynn tråd. På enkelte av dem skinner huden igjennom. Mon tro er det et bilde på hvor skjør verdenen jeg henter i studiene mine, er: intakt enn så lenge, men til enhver tid faretruende nære å gå i oppløsning og blottlegge mitt sårbare vesen. Med ett står studenten uten klær.

Jeg aner noe fryktinngytende i hvordan mitt eget antrekk eroderer som følge av min naive søken etter svar på hvordan verden henger sammen. Erosjonen kommer like uunngåelig som umerkelig; det er først når jeg møter meg selv i klesskapet, at jeg innser hvilke villfarelser jeg bygger mine studier på.

Og det som begynner som en falmet krets på stoffet, ender i en kalddusj når jeg kan føle selve bordet i kontakt med huden min. Mens jeg murer meg inne i en verden av abstrakte begreper, krever den materielle virkeligheten min anerkjennelse. Og den skyr ingen midler; skjorten skal fortæres om det er det som skal til.

Hvor går veien herfra? Jeg vet ikke. Jeg kan selvsagt lappe skjortealbuene og på den måten nekte å leve med bordkontakten. Men det blir som å sverge til armringene fordi jeg skulle nekte å lære meg å svømme. Nei, løsningen kan ikke være å fortrenge virkeligheten jeg omgir meg med; det er på tide å konfrontere den. La albuen rakne. Om kampen skal stå mellom meg og bordet, så la det bli en ærlig kamp.