Er OsloMet et rop om hjelp?

Det fulle navnet OsloMet – Storbyuniversitetet ble vedtatt i høyskolestyret med knappest mulig flertall, skapte diskusjon i debattseksjonene før jul og ramaskrik på sosiale medier.

På tross av at navnet er så ille at Språkrådet ba Kunnskapsdepartementet om å stoppe det, har departementet holdt fingra av fatet mens Curt Rice gjør akademia great again – et internasjonaliseringstiltak av gangen.

Bakgrunn: HiOA blir til OsloMet

I brevet kritiserer språkrådets direktør blant annet at navnet er uegnet til å forklare institusjonens oppgaver. For navnet OsloMet er ganske vanskelig å forstå. Kan det være et rop om hjelp, som utrykker rektor Rice sin Oslomett(het)? Er det en knallhard satsing på kjemi vi ser, som krever et navn som til forveksling høres ut som OsloMeth?

I en uventet vending kastet Meteorologisk institutt seg inn i debatten, og ba pent om å få beholde forkortelsen sin. Eventuelle forvekslinger kan jo by på alvorlige utfordringer dersom noen kommer dit for å finne ut av været, når OsloMet ikke engang tilbyr meteorologutdanning.

Slik reagerer Student-Oslo: –Fysj

Navnet er ment å kaste det nye universitetet inn i en global virkelighet og sette Oslo på kartet. Dette er utrolig tonedøvt i en tid hvor nettopp det unike ved den nordiske maten, designet og levesettet blir mer populært internasjonalt. Norwenglish er ikke veien til global anerkjennelse.

Brevet fra språkrådet er også kritisk til det nye navnet fordi det ikke engang følger norske rettskrivingsregler. Nå foreslås det også at det nye universitetet ikke skal kreve norsk språkkompetanse i stillingsutlysningene sine. OsloMet er institusjonen i Norge som utdanner flest til å jobbe i velferdsyrker. Utdanninger som lærer og sykepleier stiller krav til kandidatens norskkarakterer, nettopp fordi dette er yrker hvor det er viktig å mestre det norske språket.

Torgeir Mortsensen kommenterer: Den forsvunne millionen

Ser man disse tingene i sammenheng tegner det seg et bilde av en rektor som villig ofrer det norske fagspråket på alteret til internasjonaliseringsguden.

Når man først støter på utfordringen med at det allerede finnes et «Universitetet i Oslo», og er nødt til å bryte med normen om at norske universiteter gjerne har stedsnavn, er det synd at man ikke bruker muligheten til å tenke nytt. Som Norges fremste profesjonsuniversitet utdanner de menneskene som skal ta vare på barna våre, de eldre, og drive velferdsstaten videre. Hvorfor ikke velge et navn som hedrer denne samfunnsoppgaven?

Navneendringen er gjort, og det nytter ikke å være etterpåkloke. Men med tanke på de omveltningene OsloMet er nødt til å gjennomføre nå som de er universitet er det på sin plass å stille kritiske spørsmål. De må vokte godt over den faglige egenarten sin i tiden framover, for det kan lønne seg å være en stor fisk i en liten dam.

Men det viktigste argumentet i saken er likevel åpenbart: Det er rett og slett et veldig stygt navn.