Pål Kraft, vet du hva du har gjort?

Striden mellom Psykologisk institutt og profesjonsstudentene er kanskje på sitt mest intense akkurat, dessverre får ikke pasientene ved klinikken den oppmerksomheten de kunne trengt i konflikten. Hadde dette skjedd for seks måneder siden hadde jeg skrevet «oss», og ikke «dem», om pasientene. Jeg gikk nemlig selv i korttidsbehandling hos PSI forrige semester. Derfor drister jeg meg til å snakke på vegne av pasientene, siden ingen andre har gjort det inntil nå.

Bakgrunn: Klinikk stengt med umiddelbar virkning

At praksisen på PSI sin klinikk plutselig skulle være i strid med lovgivning, uten at det ble gitt noen direkte begrunnelse på hvordan, virker rart. Hadde praksisen virkelig vært ulovlig skulle man tro det ble oppdaget noe før. Den eneste rimelige grunnen for nedleggelse må være at klinikken har opptrådt uprofesjonelt, og at en eller flere pasienter har fått sin tilstand forverret som følge av dette. Dette skulle i så fall ikke blitt oppdaget før nå. Dette tviler jeg allikevel på, da det er lite sannsynlig at ledelsen har gått inn i pasientjournaler og gransket saker individuelt. Nedleggelsen er sannsynlig et beleilig påskudd for dem som sitter øverst i systemet. De virker som om de har prøvd å avslutte den pågående konflikten uten å måtte gå gjennom de demokratiske kanalene.

Les mer: Studentene og ledelsen føler se overkjørt

Det er selvfølgelig ille at dette går ut over profesjonsstudentene, men det er direkte uetisk at man ikke har tatt pasientene med i avgjørelsen. Pasienter som plutselig står uten et behandlingstilbud fra en dag til den neste. Hadde dette skjedd meg for et halvt år siden hadde jeg ikke visst hvordan jeg skulle takle beskjeden om å miste tilbudet eller hvordan jeg skulle kommet meg videre i hverdagen. Det å gå i behandling er en mental påkjenning, og det er mye vanskeligere å forstå hvis man ikke har prøvd det selv.

De mest personlige og ubehagelige tanker og erfaringer kommer frem i lyset, og da er man avhengig av at man har støtte fra sin behandler når det blir tøft. Fra første telefonoppringing hvor jeg fikk tilbud om behandling, til 12. og siste time i terapirommet, var det verken ledelsen eller Pål Kraft jeg snakket med, det var min behandler. En behandler som stilte seg til disposisjon, og viste empati og forståelse gjennom hele forløpet. En behandler som brydde seg om pasienten og prøvde å skape et rom for positiv forandring. Det er de samme behandlerne som nå høyst ufrivillig må gi denne beskjeden til pasientene, ikke Pål Kraft. Siden de er den nærmeste kontakten til pasientene vil jeg tror at de også har meget dårlig samvittighet for denne ubehagelige oppgaven de nå har blitt påtvunget.

Saken skaper furore: Teipet munnen i protest

Når man river et fast grunnlag vekk på denne måten må man regne med at det får konsekvenser i pasienters liv. Konsekvenser som ikke kan måles i kroner eller øre, men som i verste fall gjør stor skade på pasienten. For noen som oppriktig vil ha en forandring til det bedre, kan behandlingen så langt bli meningsløs, da hele konteksten forsvinner, og man må begynne forfra et annet sted. Det blir et skritt frem, og to tilbake.

På vegne av alle nåværende og tidligere pasienter ved PSI vil jeg be om at Kraft og ledelsen nå hører etter. Å gå i behandling er ingen spøk, og det er heller ikke pasientenes liv og helse. Pål Kraft, vet du hva du har gjort?

PS: Universitas kjenner artikkelforfatterens identitet. Hen ønsker å være anonym.