Humaniora under angrep

Mens vi venter på å få den endelige humaniora-meldingen neste fredag, kom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med noen smakebiter på onsdag denne uken. Det som skulle starte en renessanse innenfor norsk humaniora viser seg å være en propagandaplattform uten særlig tyngde. Selve meldingen snuser på flere lovende tiltak, men Isaksen blir neppe husket som han som reddet humaniora.

Bakgrunn: Kunnskapsministeren mener humaniorastudier har veldig lave krav

Siden 80-tallet har den nyliberalistiske bølgen rullet over verden og krevd at alt som skapes skal måles i kroner og øre. I et slikt samfunn kan ikke de humanistiske fagene (HF) overleve. Den kunnskapsmessige produksjonen i språk, historie og estetiske fag er i høyeste grad kvalitativ, ikke kvantitativ – til økonomenes store forargelse.

«Vi må slutte å tilby studieprogrammer som arbeidslivet ikke har behov for» sa NHO-leder Kristin Skogen Lund for noen år tilbake. Nylig understreket hun igjen behovet for å skrinlegge flere mastergrader i HF og samfunnsfag. Dessverre er hun ikke alene. HF-skeptikerne inngår i en global trend. I Japan oppfordret tidligere kunnskapsminister Hakuban Shimomura alle landets 86 universiteter å legge ned humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, eller «tilpasse» dem etter samfunnets behov.

Kommentar: Humanioras pakt med djevelen

Også Donald Trump kjører nå sparekniven dypt inn i ryggraden på humaniora og foreslår kutt i støtten til humanistiske fag. Humaniora er altså under et verdensomspennende angrep. Derfor er det kanskje ikke rart at mange humanister befinner seg i en forsvarsposisjon.

Dessverre ser ikke regjeringens humanioramelding ut til å bidra med det nødvendige forsvaret mot økonomenes massive teppebombing av HF. Ved å bringe feltet inn på markedets jaktmarker løper man en risiko i å ødelegge dets fundamentale egenart. Som filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen påpeker i Klassekampen: «Humaniora ivaretar en oppgave på vegne av hele samfunnet ved ikke å være attraktiv på et marked. De humanistiske fagene skal være i utakt med rådende trender i næringslivet og på arbeidsmarkedet». Den viktigste oppgaven ligger nemlig her, å kunne forstå endringer i samfunnet – og si ifra når samfunnet beveger seg feil vei. Ikke å tjene penger, som Isaksen vil.

Riktig nok er det et godt poeng at humaniora bør fornye seg i takt med i samfunnet. Flere tverrfaglige forskningsprosjekt innenfor digitale medier ville vært en god idé. Økt kompetanse innenfor felt som internetthistorie, bruken av internett som kilde eller som forskningsobjekt i seg selv, er konkrete eksempler på humanioras fornyede relevans. Slike prosjekter har allerede gjort suksess i Sverige og England.

Andre lysglimt er det også. Å styrke bachelorutdanningen i de kompliserte språkfagene, slik som japansk, ved å øke lengden på utdannelsen fra tre til fire år, virker lovende. Men det oser av snikinnføring ved å se humaniora i lys av det forkastelige ordet «nytte» når vår kjære kunnskapsminister utbasunerer at det er en svakhet at det aldri har blitt stilt politiske krav eller forventninger til humaniora på lik linje med realfagene, ingeniørfag og samfunnsfag.

Etter alle lovordene og luftige visjoner blir likevel det store spørsmålet: Hvor er pengene? Regjeringen har åpenbart glemt at tiltak koster. Uten friske midler er det vanskelig å se hvordan HF skal klare omstillingen uten å kutte i tilsynelatende «mindre viktige» nisjestudier. For et humaniora under et verdensomspennende angrep blir dette dessverre ikke godt nok. Gjennomskuelig nok landes dette luftskipet rett foran et regjeringsvalg. Vi får store ord uten de nødvendige midlene, en klassisk «Give them the old Razzle Dazzle».

Noe av det første Hitler gjorde da han kom til makten i Tyskland før annen verdenskrig var å kvitte seg med store deler av humaniora. Når Trump, politikere og næringslivsledere verden rundt foreslår å kvitte seg med humanistisk forskning, er det et symptom på et samfunn i krise. Vi må kanskje spørre oss om det ikke er humaniora som er problemet, men heller samfunnet.