Humanioras pakt med djevelen

Mange gjør den feilen å tro at humaniora ikke har noe reelt samfunnsoppdrag. Flere av dem legger også til et «lenger» på slutten av den setningen, som for å indikere at det som en gang var verdifullt nå har blitt overflødig, og trenger gjennomgripende reform. At Humanistisk fakultet (HF) trenger å gjennomgå endringer er det ingen grunn til å tvile på. Imidlertid er det HF som institusjon som har behov for en opprydning, ikke humaniora. Man må skille mellom det institusjonelle og det intellektuelle, og humanioras krise er ikke intellektuell. Det er ikke fagfeltet det er noe galt med, men måten det forvaltes på. Denne institusjonelle krisa er heller ikke lokal, den har rammet humanistiske fakulteter verden over. Et av de store problemene er at forskerne i stadig større grad blir frarøvet sin frihet.

– Det er ikke godt å bli fratatt myndighet, ansvar, mulighet til fri forskning eller å bli flyttet fra en disiplin til en annen, som noen opplever. Humaniorakrisen, om noe slikt finnes i den vestlige verden, er ikke intellektuell, den er institusjonell, bekrefter Knut Stene-Johansen.

Han er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Stene-Johansen forteller at han, i motsetning til mange andre, har gode og produktive arbeidsvilkår. Han føler seg privilegert, fordi stadig flere av hans kolleger ved andre institusjoner, både nasjonalt og internasjonalt, mangler frihet.

Frihet, selvstendighet, originalitet. Disse er alle forskningsidealer som masterstudenter, doktorgradsstipendiater og vitenskapelig ansatte ved Humanistisk fakultet UiO er vant til å forholde seg til i sin hverdag. Disse tre elementene skal sikre at forskningen holder høy kvalitet, ikke stagnerer eller blir repetitiv. Problemet er at disse idealene ikke garanterer at forskningen har åpenbar samfunnsrelevans, og det er samfunnsrelevans som må til for at forskningsprosjekter skal få positiv anerkjennelse utenfor fagmiljøet. Det har oppstått en konflikt mellom humanioras nytteverdi og idealet om forskningsfrihet, og dette er kanskje selve essensen av HF-krisa?

Under paneldebatten om HFs framtid i forrige uke lanserte Christen Krogh en påstand om at humaniora må bli flinkere til å begi seg ut på de store samfunnsutfordringene, i stedet for å rygge unna når spørsmålene blir konkrete og politiske. Krogh er avdelingsdirektør i Norges forskningsråd, Avdeling for humaniora og samfunnsvitenskap og Avdeling for instituttpolitikk. Krogh vet hva man ser etter når man bevilger penger til forskning, og samfunnsrelevans er stikkordet.

Samfunnsrelevans høres tilforlatelig ut, men med kravet følger egne problemer. Man blir nødt til å forske på det de som sitter på pengesekken ser på som samfunnsrelevant, ellers kan man like så godt la være å søke om penger.

Ser man på antallet arbeidstimer en vitenskapelig ansatt legger ned i forskningsarbeidet sitt, blir det for dumt å innbille seg at de ikke bryr seg om hva andre vil tenke om resultatet av arbeidet, og om hvorvidt det er relevant for den verden vi lever i. Modningstiden på humanistisk forskning er ofte lenger enn på mye annen forskning, men forskningen har lenger holdbarhetstid enn i for eksempel naturvitenskapen, der nye funn som endrer premissene for forskningen gjøres oftere. Et krav om umiddelbar og åpenbar samfunnsrelevans er derfor direkte historieløst i samtalen om den humanistiske forskningen.

Christen Kroghs forslag om å styre humanistisk forskning i retning aktuelle samfunnsutfordringer er antakeligvis tenkt å være et velmenende råd til frustrerte humanister som ikke mottar den pengestøtten de ønsker seg og føler de fortjener. Ringvirkningene av en slik institusjonalisert retningsendring kan bli enorme, fordi mye av humanioras relevans faktisk er å finne i den nevnte modningstiden som forskningen har. Et humaniora som kun beskjeftiger seg med problemstillinger som framstår som dagsaktuelle vil miste sin evige aktualitet, og da forsvinner store deler av den reelle nytteverdien.

Forslaget truer grekernes mer enn 2000 år gamle tanke om at humaniora trenger frihet, og ikke minst om at man trenger humaniora for å oppnå og vedlikeholde enkeltindividets frihet. Det er humanioras samfunnsoppdrag, og det er minst like samfunnsrelevant i dag som det var i antikkens Hellas. Nå er det opp til institusjonene og politikerne å legge til rette for at humanistene kan fortsette å ivareta og videreutvikle denne tradisjonen for kritisk tenkning. Det er tross alt den som har sørget for Christen Kroghs frihet til å uttale seg kritisk om humanioras satsningsområder i det offentlige rom.

Enn så lenge har humanioraforskerne ved UiO sin frihet i behold. Men som Stene-Johansen påpeker, er mangelen på forskningsfrihet et stadig voksende problem som rammer både nasjonalt og internasjonalt. Spørsmålet er om forskerne på HF kan føle seg trygge på at de får beholde sin frihet i framtida.

illustrasjon: Constance Tenvik