Forferdelige forfedre

—Det man kan kalle miljøkrisen eller klimakrisen, altså alle de store, monumentale endringene vi opplever i vår tid, er ikke bare et produkt av moderne tid. Den har opphav langt tilbake i historien, sier Hans K. Stenøien til Universitas.

Stenøien er biolog og professor ved NTNU, og har skrevet boken «Arten som forandret alt: historien om menneskets erobring av naturen» sammen med biolog og kollega Reidar Andersen. Kort sagt handler boka om at mennesket alltid har omkonstruert, og ofte ødelagt, naturen rundt seg.

Les også: Mener biologi forklarer hvorfor noen dreper

–Miljøkrisen startet med sapiens utvandring fra Afrika for 60 000-70 000 år siden.

Det tobeinte dyret var særlig fatale for planetens megafauna, det vil si dyr fra rundt 50 kilo og oppover, alt fra sauer til elefanter.

For rundt 12.000 år siden, ved slutten av siste istid, var hele to tredjedeler av alle slekter av megafauna utryddet fra jorda. Borte var sabeltanntigeren, mammuten og tre meter høye gigantkenguruer. Selv om andre faktorer, som naturlige klimaendringer, bidro til denne utryddelsen, må sapiens spredning og ankomst ha vært en helt sentral årsak, mener Stenøien.

—I store deler av verden sammenfaller utryddelsene av megafaunaen i tid med kolonisering av sapiens. Det er lite tvil om at sapiens teknologi og kultur må ha spilt en hovedrolle for utryddelsen av verdens store dyr, sier forskeren.

Forskerintervju: Drapsrobotene kommer

I «Arten som forandret alt» beskriver Stenøien og Andersen «biofili-teorien», som går ut på at mennesket kan føle en iboende nærhet og kjærlighet til natur.

—For min egen del tilhører jeg nok den delen av befolkninga som har et svært empatisk forhold til andre livsformer, sier han.

—Noen arter du synes er greit at er borte?

—På den ene siden så kan jeg bli, som de fleste mennesker, opprørt av at vår art har utryddet så mye fantastisk biologisk mangfold. Men hvis man setter seg i fortidsmennesket situasjon, så tenker jeg at de nok var glad for at i hvert fall mange av de store og farlige dyrene ble redusert i antall eller forsvant, svarer Stenøien.

—Er det noen du gjerne skulle hatt tilbake?

Stenøien tenker seg om.

—Jeg vet ikke om det er en så god idé å bringe arter tilbake, i alle fall ved hjelp av moderne genteknologi, fordi man ikke kan vite hva slags effekt det vil ha på dagens økosystemer, svarer han til sist.

—Når det er sagt, så var det en rekke store pattedyr og fugler som døde ut i Australia og andre steder som var helt fantastiske livsformer. Så der er det mange eksempler på arter som hadde gjort verden et mye rikere sted hvis de hadde kommet tilbake, rent biologisk i alle fall.

Men hva med urtidsmennesket, som, i motsetning til oss, formodentlig levde i en harmonisk balanse med naturen? Stenøien mener dette er en myte.

—Vi har til tider overbrukt ressurser, vi har utryddet andre arter, som igjen har hatt stor innvirkning på økosystemene de er en del av, antagelig også klimaet. Menneskets fortidige forhold til naturen kan ikke generelt betraktes som bærekraftig, sier han.

Les også: Dro til seters for å bli geit

Man kan kanskje bli forarget over våre formødres og -fedres fremferd i naturen, men NTNU-professoren synes ikke at man skal ha for mye moralsk agg mot dem.

—Tidligere mennesker gjorde ikke dette med viten og vilje, det var en sekundæreffekt i et forsøk på å dekke basale menneskelige behov og å overleve. Hvis det står mellom å la seg selv og familien fryse i hjel eller hogge ned det siste treet på Påskeøya til fyring, tror jeg mange hadde valgt det siste.

Stenøien bedyrer at ikke alle fortidige mennesker var miljøsvin:

—For eksempel var det noen ganske store menneskesamfunn i Amazonas i før-Europeisk tid som har vært det man kan kalle bærekraftige, om ikke i økologisk balanse, sier han.

Hvis man skal forstå menneskets påvirkning på naturen rundt oss, mener biologen at man må se til de grunnleggende menneskelige egenskapene som gjør oss dyktige til å skape trygge omgivelser og skaffe mat på bordet. Det vil si egenskaper som intelligens, samarbeidsevne, kultur og moralsk tenkning.

—Miljøkrisa og vår suksess som art er to sider av samme sak. I boken forteller vi historien om vår art og hvorfor vi er blitt slike fantastiske vesener. Og hvorfor dette i neste omgang gikk så hardt utover resten av den levende planeten, sier Stenøien.

—Men hvis dette er en del av det å være menneske, betyr det at det ikke er noe håp i klima- og miljøkampen?

—Nei, sier Stenøien. Han snakker litt fortere når han fortsetter:

—Det er det stikk motsatte som er mitt og Reidars budskap, det er ikke fatalisme det her. Vi mennesker har noen helt formidable egenskaper, som ja, kan skape store problemer, som for eksempel i miljøtilfellet, men som vi også kan bruke til å løse de problemene vi står overfor. Disse egenskapene ligger i bunn av det å være et menneske. Så jeg tror vi har det i oss å løse det her.