De fortapte sjelers møteplass
Tiden har kommet for å ta et oppgjør med datingappene.
My heart is beating fast, I found true love at last. I’m so optimistic, I know this new love will last, synger Skeeter Davis i Optimistic. Som samfunn er vi besatt av ideen om ekte kjærlighet. Vi dikter om begjær, skriver sanger om ut-av-kroppen opplevelser. Vi gir ikke opp i jakten på “den rette” Men kjærligheten står overfor dens største trussel så langt: nemlig det digitale kjøttmarkedet. De fortapte sjelers møteplass. Jeg snakker selvsagt om Tinder.
Les også: "Regjeringen sier nei til studenter"
Kjærligheten står overfor dens største trussel så langt: nemlig det digitale kjøttmarkedet.
Da jeg var liten, pleide jeg og venninnene mine å leke prinsesser. Vi forberedte oss på det fremtidige møtet med drømmeprinsen, håpefulle og naive som bare syv år gamle jenter er. Nå er vi i begynnelsen av tjueårene, og får tilsendt dickpics og åpningsreplikker på Instagram som sier «kan jeg komme deg på magen?». Meldinger med den ene vulgære forespørselen etter den andre dukker opp i innboksen, til alle døgnets tider. Ungpikedrømmene har ikke noe å stille opp med mot den digitale sjekkearenaens harde realiteter.
Nå viser en ny undersøkelse fra NRK at 1,4 millioner nordmenn lever uten fast partner. Dette skyldes blant annet at vi ikke greier å holde følge med dagens datingnormer. Vi vil så gjerne virke omgjengelige. Frigjorte. Det gjør at vi sier ja til ting vi ellers ikke ville sagt ja til, som one night stands og flyktige relasjoner. Men flere av oss blir ikke kvitt ensomhetsfølelsen, og for oss studenter som har sittet isolert på hver vår hybel gjennom hele pandemien, kan behovet for nærhet og fysisk kontakt bli så stort at man gir etter for appene, igjen og igjen. Og greit nok, appene har jo faktisk en funksjon. Jeg kan forstå at det er deilig å slippe stjålne blikk fra menn i baren, eller klebrige dansegulv hvor unge gutter og jenter står tett inntil hverandre, og du kan føle en hånd som stryker seg opp langs ryggen din. Tinder er en enveisbillett ut av datinglandskapets byråkrati. Ikke noe snikk snakk, her er det vinn eller forsvinn. Det medfører dessverre også at folk blir mye modigere over skjermen, enn de ellers ville vært ute i det virkelige liv.
Jeg frykter at dating er i ferd med å bli et spill, hvor det er om å gjøre å komme seg først ut av en relasjon med verdigheten i behold. Det er litt som Mikado, bare at ingen vinner, det er ikke noe gøy å spille, og du begynner å lefle med tanker om en sølibatperiode. Vi tør ikke å satse. Vi skal ikke vise det minste tegn på svakhet. «Jeg ghosta han». «Det var jeg som gjorde det slutt». «Jeg knullet henne, og så stakk jeg av». Blant sitatene jeg har overhørt på forelesningssalen, på t-banen og i dokø. Vi er rastløse, kalde, og kalkulerte som få.
Les også: "Ensomme fellesskap"
Jeg frykter at dating er i ferd med å bli et spill, hvor det er om å gjøre å komme seg først ut av en relasjon med verdigheten i behold.
Dersom vi fortsetter på samme kurs, vil vi ende opp med å swipe oss hinsides all fornuft. Det var andre normer som gjaldt da foreldrene våre var i tjueårene. Da jobbet de eller studerte, fant seg type eller dame, giftet seg, tok opp lån og flyttet inn i en leilighet sammen, solgte leiligheten og flyttet inn i rekkehus, og så slo de seg til ro. Eventuelt tok de opp enda mer lån og kjøpte seg en enebolig, hvor de laget skrikende og snørrete barn sammen, og satte opp en hammock i hagen. Jeg gremmes. Det må da finnes en mellomting mellom dette og den bunnløse dating-app-avgrunnen.
Dagens unge har alle forutsetninger for å lykkes i livet. Man sier ofte at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, men om det ikke finnes flere goder å oppnå – hva venter man på da? Vi har det helt greit, og derfor søker vi mot ekstasen. Det er av samme grunn som at noen fortsetter å drikke når festen er over. Hvorfor slå seg til ro med helt greit, når man kan ha det superdigg, hele tiden? Vi blir aldri fornøyde. Vi jobber oss ihjel på studiet, tar en ekstra vakt på jobb. Sulten etter å overgå vårt forrige prosjekt, gjenspeiles i datingvanene våre. Vi vil alltid noe annet, men vi vet ikke hva. Vi er i ferd meg å swipe oss apatiske, og det er tilsynelatende ingen som ser ut til å legge merke til det.
Vi er nødt til å gi slipp på Tinder, for å berge kjærligheten. Det er lettere sagt enn gjort, men resultatene vil være mange og omfattende. Kanskje vil vi oppdage at det er lettere ta initiativ utenfor telefonskjermen, enn vi tidligere har trodd. Vi må scrolle mindre, ligge mindre og ta oss sammen. Vi er ikke i stand til å se det større bildet, når vi bruker mesteparten av tiden vår på å lete etter, planlegge og gjennomføre alle disse menneskemøtene som sjeldent fører noe sted. Vi pløyer oss bestandig gjennom partnere, bare for å bli ferdig med dem. Hver person vi møter er “the one”, frem til vi superliker noe enda flottere og sprekere.
Noen ganger blir jeg så fortvilet over tingenes tilstand at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Fortvilelsen er det eneste svaret på at noe ennå ikke er tapt. For kjærligheten er sterk nok til å overvinne alt, er det noe som heter. Den skal ikke la seg selv forsvinne. Der Tinder er en brann som brenner for å ødelegge, er kjærligheten flammen som slikker seg ut av vinduet. Innerst inne vet vi at den ekte kjærligheten fremdeles eksisterer der ute, og at den er mulig å finne tilbake til. Vi er bare nødt til å trykke på «slett».
Les også: "Hvor mange øl kan du få for en høyskole?"