– Det er ikke nok å være mot rasisme, du må være antirasist

– Jeg visste ikke at det hadde vært afrikanere i Norge i over 400 år før Yacoub Cissé skrev en bok om dette.

Lisa Esohel Knudsen (24) synes det er på tide at Black History Month har kommet til Norge. Hun har studert sosiologi og sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen og er sertifisert Dialogpilot ved Universitetet i Oslo. For tiden er hun rådgiver for den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.

– Det er veldig viktig for alle å kunne historien om røttene til folk man identifiserer seg med, sier hun.

Les også: Streik i kultursektoren: – Føler meg veldig makteslaus

«Krenkehysteri og identitetspolitikk»

Knutsen mener at det ikke tok lang tid før rasismedebatten ble beskyld for å være identitetspolitikk og et krenkehysteri etter Black Lives Matter blåste liv i debatten i 2020.

– Det er nedverdigende når reaksjonene blir slik. Alt handler om hvem som setter premissene for debatten, og hvem som har et talerør.

Hun mener det fortsatt er mange som ikke forstår nøkkelbegrepene i rasismekampen, og at mye av debatten preges av motstand.

– Vi prøver ikke å kneble ytringsfriheten, vi vil bare løfte sakene som er viktige for oss. Jeg bruker mye tid på å forsvare antirasisme, det er litt rart, jeg vil heller bruke tid på å faktisk gjøre antirasistisk arbeid.

Antirasisme på agendaen

Knutsen opplever at nordmenn ikke oppfatter rasisme som et systematisk og strukturelt problem, og heller tenker at rasisme kun begås av kjipe individer.

– Mange tenker at «jeg er jo ikke rasist, så da er det eneste jeg trenger å gjøre å ikke være rasist».

Hun tror problemet er at man ikke ser på seg selv som en del av problemet. Aktiv antirasisme mener hun derfor handler om bevisstheten rundt hva rasisme er, men også refleksjon rundt ens egen bakgrunn. Viktige spørsmål å stille seg ifølge Knudsen er hvordan oppveksten har påvirket hvordan man tenker og handler.

– Hva har det gjort med meg at alle jeg så på tv var hvite, og at det ble skrevet mer negativt enn positivt om svarte mennesker i mediene? Rasisme er både synlig og usynlig og har på mange måter blitt så normalisert at vi ikke alltid skjønner når vi er med på å reprodusere det, fortsetter hun.

En av Knudsens hjertesaker er hvordan rasisme påvirker folks psykiske helse.

– Rasisme er noe som i all hovedsak er med på å tråkke på noens menneskeverd. Det sier at noen er mer verdt enn andre, det er helt klart at en slik forståelse vil gå utover den psykiske helsen, hvordan man ser på seg selv, men også hvordan andre ser på en og oppfører seg mot en.

Forskning utenfor Norge har pekt på en tett link mellom psykiske plager og rasisme. Tidligere i oktober skrev Universitas om manglende mangfold blant psykologer, noe Knudsen trekker frem som en utfordring.

– Hvis man ikke har en forståelse for hvordan rasisme kan påvirke den psykiske helsen, hvordan kan man da hjelpe pasienter som har opplevd hvor traumatiserende det kan være?

Les også: Heksekunst, spådommer og nyre­li­giøse studenter

Antirasist i alle arenaer

Marjam Idriss er forfatter og oversetter fra Rogaland, og har engasjert seg i rasismedebatten. Hun mener det ikke er noen enkel løsning på rasisme, og at det må jobbes systematisk med.

– Jeg tror at man må fagorganisere seg, jobbe frivillig, at man må kjempe for antirasisme i mediene. Det viktigste er jo å støtte kompisen din hvis han opplever rasisme, basisen er jo å bedre enkeltmenneskers hverdag, men vi må også tenke systematisk.

Idriss mener dessuten at kunst og litteratur kan være viktige brikker i kampen mot rasisme.

– Kunst er alltid viktig, spesielt for å skape samhold, men man skal allikevel ikke overvurdere litteraturen. Da kan man få seg til å tro at det å dele en sak på Facebook gjør en stor ting. Litteraturen er et sted å begynne, sier Idriss.

Knudsen har også gode tips til hvordan man kan gå inn for å være aktiv antirasist som student. Hovedpunktet er å utfordre det dominerende perspektivet i akademia.

– Et godt steg er å lese bøker av melaninrike forfattere og akademikere. Jeg anbefaler min favorittbok, Orientalismen av Edward Said, som jeg mener forklarer medias rolle, kulturens rolle i hvordan vi ser verden, sier hun.

Selv bruker Idriss litteraturen som arena for egen refleksjon. Da hun gav ut Jannikeevangeliet i 2017, var dette en måte for henne å utforske rasistiske problemstillinger.

– I romanen skrev jeg om hvordan rasisme påvirker menneskene som står utenfor og ser på, i tillegg til de som opplever overgrepet. Jeg bruker fiksjonen til å tenke, jeg tenker bedre når jeg skriver, sier hun.

Les også: Etterspør mangfold på psyko­log­stu­diet

Avkolonialisering eller ikke?

I løpet av de siste årene har debatten om «avkolonialisering» fått økt oppmerksomhet i akademia. Selve begrepet er omstridt, men i all hovedsak er målet å kunne tilby et mer kritisk blikk på de akademiske fagfeltene, og innlemme flere ikke-europeiske perspektiver i undervisningen. Knudsen mener dette er et viktig steg i kampen mot rasisme.

– De som skriver historien har utrolig mye makt til å fortelle om hvordan ting har vært, er, og bør være. Når vi har et pensum på norske universiteter som i stor grad er skrevet av hvite menn, blir perspektivet for smalt.

Knudsen gikk på UWC i Sør-Afrika på videregående, og undervisningen var revolusjonerende for hennes syn på afrikansk historie og antropologi.

– Kunnskapen hjalp meg med min egen selvfølelse og identitetsfølelse, noe jeg tror Black History Month kan gjøre for andre. Jeg følte at jeg lærte om afrikansk historie utenfor slavehandel og elendighet, og det er utrolig viktig å løfte frem afrikanere i historien som har vært store.

Knudsen understreker at avkolonialiseringsprosjektet likevel må gjøres riktig. Det viktigste er at mangfoldet ikke skal være der kun for at det skal se mangfoldig ut.

– Det må ligge gode intensjoner og oppriktige intensjoner til grunn, man skal vite hvorfor man skal ha dette mangfoldet, det skal ligge makt bak ordene, sier hun.

Det skal altså ikke bare se fint ut — motivasjonen til å avkolonialisere pensum må være oppriktig.

Bør Hamsun kuttes vekk?

Idriss så også et stort behov for å endre pensum etter endte litteraturstudier på både Blindern og Cambridge.

– Begge steder var det snevert pensum, og antirasistisk litteratur var noe jeg selv måtte arbeide meg fram til. Bredde er viktig både for verden og studenter. Det handler ikke om å om å kutte ut gamle klassikere, men åpne opp, sier hun.

Årets Nobelpris i litteratur gikk til Abdulrazak Gurnah fra Tanzania, noe antirasister verden rundt kaller et steg i riktig retning.

– Det er viktig å anerkjenne at en del av verden ikke er flinkere enn en annen, sier Idriss og fortsetter.

– Pensum består av en veldig symptomatisk nedvurdering av kunnskap utenfor Europa, hvor svarte personers bidrag til kunsten ikke eksisterer.

En stor diskusjon går ofte ut på hvorvidt man skal beholde eller utelukke rasistiske tekster fra tidligere tider. Idriss er redd for tanken om at man skal unnskylde noe, kun fordi det er gammelt.

– Jeg kommer aldri til å late som at jeg er helt nøytral når jeg leser noe, jeg kommer til å vurdere litteraturen selv. Jeg er likevel ikke for at man skal kutte ut gammelt problematisk pensum, men man må være bevisst hvor de holdningene kommer fra.

I stedet mener hun at det er viktig at man leser andre ting også, fra de undertryktes perspektiv.

Knudsen mener at vi lærer mye av debatten rundt klassikerne. Selv om Knut Hamsun er en norsk forfatter som er sterkt kritisert av ettertiden, mener også Knudsen at han ikke bør kuttes helt ut.

– I den antirasistiske kampen er det en verdi i å peke på de rasistiske tekstene og si at slik så noen på visse folkegrupper i samtiden. Det er en type dokumentasjon som er en del av historien, men så må man snakke om det og utfordre det som står, sier hun.

Blendahvitt i kultur-Norge

Idriss påpeker at mangfold i kulturlivet er viktig for demokratiet.

– Hvis man ikke legger til rette for at en stor gruppe menneske i Norge skal få uttrykke seg på samme måte, skaper man store skiller for demokratiet.

Den norske litteraturverdenen er i all hovedsak hvit, og Idriss merker selv hvordan det er å representere en minoritet i forfatter-Norge.

– Man er hele tiden klar over problemene i Norge, hvordan institusjonene har en i overkant hvit majoritet. Da ender man ofte opp med å måtte drive med aktivisme for å få lov til å gjøre jobben sin, men kanskje en dag i en bedre fremtid får man lov til å bare skrive.