Med grad og gønner

— Load and make ready.

Fire pistoler gir synkront fra seg raske klikk idet de lades.

— Are you ready? lyder det igjen fra skytebanelederen i gul refleksvest. Han hever den mørke stemmen idet han fortsetter:

— Stand by.

Et lite pip gir klarsignal. De neste ti sekundene smeller det intenst. Tre menn og én kvinne står bredbeint på rekke med et fast grep om hver sin pistol. De er ikledd mørke klær, kammobukser, hørselvern og briller. Ammunisjonen som treffer betonggulvet, gir gjenklang i det mørke skyterommet til Heimevernet.

Rett nede i gata står flagget på halv stang hos den amerikanske ambassaden. Det er 11. september. For Akademisk skytterlag er det en helt vanlig fredagskveld.

Dropper jentetreninger

På grusen utenfor Heimevern-huset ruller det inn et medlem i en strøken, grå Porsche, en annen på motorsykkel og en tredje på en rask sportssykkel.

— Husk å skrive dere inn i manntallet, roper Annika Vaager (32), mens hun holder opp en navneliste.

Og som eneste kvinne med pistol i beltet på treningen er det nettopp det det er: et manntall. Selv vokste Vaager opp med en far i forsvaret, og én gang i året fikk hun prøve seg litt med et gevær. Da hun var 26 år og kunststudent, bestemte hun seg for å begynne med pistolskyting.

— Det er en mannsdominert idrett, forteller Vaager og spøker litt med at det er en «gubbesport».

— Veldig mye menn på femti pluss.

Den blonde hestehalen hennes henger ned over ryggen og rører så vidt ved de broderte initialene til skytterlaget. Hun tror at akkurat Akademisk skytterlag har en større andel jenter enn de fleste andre skytterlag, selv om det også er mannsdominert her. Det er imidlertid ikke noe Vaager plages av.

— Det er ganske uproblematisk, egentlig. Det finnes jo egne jentetreninger, men jeg har bare prøvd meg der én gang. Da synes jeg det var litt for lite skyting og litt for mye kaffedrikking, forteller hun med en liten latter.

Hun liker det ikke når folk tror at jentene ikke får til ting like raskt.

— Av og til skal folk hjelpe jentene litt for mye. «Pass på å gjøre sånn og sånn», sier hun hermende.

— Jeg tror det er flere jenter som slutter å komme etter hvert fordi det er så mannsdominert. Men vi prøver å få så mange jenter som mulig inn i klubben.

Kunst og skyting

Vaager mener selv hun har brukt litt for mange år på høyere utdanning. Parallelt med studiene har hun også vært aktiv i skytterlaget. Etter å ha studert kunst og entreprenørskap begynte hun på lærerutdanningen.

— Folk ble overrasket da jeg sa jeg drev med skyting. Noen synes det var kult, andre synes det var sært. Mange vet ikke at skytesport er noe man kan drive med, til tross for at det er en av Norges mest populære sporter, påpeker 32-åringen.

Hun er akkurat ferdig utdannet lærer, men tar fortsatt noen studiepoeng ved universitetet på si. Selv om de heter Akademisk skytterlag, er foreningen åpne for alle i dag.

— Det var opprinnelig en sånn universitetsgreie da skytterlaget ble opprettet i 1922. Men som medlem av Norges idrettsforbund har vi ikke lov til å diskriminere og bare la dem med utdanning få være medlem, forteller Vaager. Hun er en av to kvinner i styret og ser ut til å ha stålkontroll på det aller meste.

Mindre frykt, mer forståelse

— Jeg håper ingen av dere er gravide? Da er ikke dette stedet å være, roper Vaager mot Universitas' utsendte. Lukten av ammunisjon fyller rommet så snart noen fyrer løs.

I grupper på fire og fire leker den sammensatte gjengen fra skytterlaget seg på banen. Dagens trening er dynamisk skyting og er for de mer erfarne medlemmene med egne våpen. På dynamisk trening må man forflytte seg så raskt som mulig mellom ulike merker mens man sikter på blinken og skyter.

— Min utdanning og skyting går litt hånd i hånd. Heldigvis er det ikke den ferdigheten man har mest bruk for, men når du først må, bør du kunne det.

Det forteller Anton, som ble ferdig utdannet politi denne våren. De siste to årene har han vært med i Akademisk skytterlag som politistudent, både for å opprettholde og for å spisse ferdighetene sine på skytebanen.

— Politistudentene er jo egentlig litt malplassert i Akademisk skytterlag. Men det var det beste og rimeligste alternativet for oss, da vi også får trene på dynamisk sportsskyting. På høyskolen er det litt begrensede muligheter for å trene på skytebane, forteller han.

Fikk du med deg forrige ukes kultursak? Dating med distanse

Anton beveger seg raskt og effektivt på banen. For hver runde varierer skytelederen ruten skytteren skal ta. Han løper fra punkt til punkt og står bredbent og med begge hendene på våpenet når han sikter.

Selv om skytetreningen er relevant for yrket, er det ifølge Anton ikke så mange politistudenter som benytter seg av foreningen. Han håper at oppmerksomhet rundt skytesporten kan føre til mindre frykt og mer forståelse.

— Mange føler nok på frykt forbundet med at noen bærer våpen. Det tror jeg har med uvitenhet å gjøre. Det er viktig å få frem at skyting er en sport med sikkerhet som førsteprioritet, og er vesentlig mye mindre farlig enn mye annet man kan drive med, påpeker han.

Fra dataspill til skytebanen

Eier man våpen, er man pålagt å oppbevare dette i et godkjent våpenskap – student eller ei.

— Det er kanskje den største utfordringen som student. Jeg har heldigvis aldri eid noe våpen mens jeg har bodd i kollektiv, medgir Heldal. Han understreker at for nye skyttere er det imidlertid ikke nødvendig å eie eget våpen. De fleste skyteklubber, også Akademisk skytterlag, låner ut våpen.

Han får bekreftende nikk av Alexander (26), som har vært med som student i seks år. Våpenskapet hans veier langt over hundre kilo og har ikke vært lett å flytte rundt gjennom årene. Under skinnjakken glimter den velkjente Universitetet i Oslo-logoen frem fra hettegenseren, merket Institutt for informatikk. For ham var det aldri noe tvil om hva han ville drive med mens han studerte.

— De fleste studentorganisasjoner er litt kjedelige. Sjakklubber var ikke noe særlig for meg. Men med én gang jeg oppdaget Akademisk skytterlag, tenkte jeg bare that’s the shit, forteller 26-åringen. Han ble nettopp ferdig med master og har begynt å jobbe som programvareutvikler.

Selv tror han at det er en egen type folk som trekkes mot skytesporten.

— Skyting er en relativt vanskelig sport. Og de som driver med vanskelige ting i livet, liker utfordringer, sier Alexander og trekker på skuldrene.

Det var dataspill som først vekket interessen hans for skyting. Han har også vervet kjæresten, som nå er masterstudent, til skytterlaget.

— Hun var en av de som var litt skeptisk til det først. Man hører jo aldri bra historier om folk med våpen. Man bør også høre om alle gangene ingen skyter hverandre.

Hvordan blir unge møtt i dagens debattklima? Å stå i drittstormen

– Kan bli alvor

Mellom skyterundene på banen tar gruppene seg en kort pause på «bakrommet»: et slitent klasserom med gamle trepulter og harde stoler. Laminerte instrukser og infoskriv fra Heimevernet henger spredt rundt i rommet. Smellene fra den andre gruppen trenger seg gjennom de tynne veggene.

— Skyting er veldig, veldig krevende mentalt. Du holder noe som eksploderer rett foran trynet ditt, konsekvent. Å få det til å ikke være skremmende tar litt tid, forteller Alexander.

— Skyter du noen timer, blir du sliten. Det er ikke noe du kan drive med hele dagen.

Historisk sett kan skyting primært knyttes opp til forsvar og jakt. På denne skytebanen står imidlertid ingen av delene i sentrum.

— Skyttersporten generelt går mye på fokus. Ferdigheter som god konsentrasjon og finmotorikk er noe man kan ha nytte av utenfor banen også, forteller Helberg.

At han en dag kan måtte bruke ferdighetene sine på jobb som politi, er en fjern virkelighet som likevel ligger og murrer i bakhodet:

— Under utdannelsen streifet det meg at det plutselig en dag kan bli alvor. Hvis du først trekker våpen da, så er du i en trusselsituasjon som er veldig alvorlig. Da er det viktigste når man løsner et skudd, at man treffer der man ønsker å treffe, forteller Helberg alvorlig.

— En god dose ydmykhet har man med seg hele veien. Det er jo ikke ufarlig, det er ikke det.

— Vet jeg at jeg må skyte, så skyter jeg

Midt under skyteøkta går døren opp. En eldre mann kommer inn og blir stående og betrakter skytterne med hevet hode og mysende øyne. Det er et av foreningens eldste medlemmer, Jon Døhl (76), som har har tatt seg en pause fra årsmøte for sivile Heimevern-veteraner for å hilse på skytterlaget sitt. Dynamisk skytetrening har utgått for veteranen, men på søndager er han fortsatt å finne på den vanlige skytebanen.

— Jeg begynner å bli litt skjelven i hendene nå. Men det er fortsatt brukbart, forteller Døhl mens han holder opp begge hendene og betrakter dem.

At han endte opp i Akademisk skytterlag, var ingen tilfeldighet. Han har tilbakelagt over fire hundre studiepoeng på Universitetet, og jobbet 25 år som områdesjef på Heimevernets avdeling på Blindern.

— For min del har våpentreningen også hatt et annet motiv. Jeg var med i Heimevernet, og da er det ikke blinken vi skyter på hvis det blir alvor. Hvis det kommer noen mot meg og jeg vet at jeg må skyte, så skyter jeg, sier Døhl og nikker bekreftende én gang.

— Her er det jo selvsagt under kontrollerte forhold. Det er ikke noe texas her.

Telefonen til Døhl ringer så høyt at den høres på andre siden av døren.

— Dette er en av sersjantene mine. Han var universitetslektor, sier han mens han peker på skjermen. I fem år har Døhl også vært formann i skytterlaget. I løpet av årene han har vært med har han vært både fysikkstudent, studentpolitiker, Heimevern-soldat og lærer.

— Mange kom vel hit fordi vi var billigst. Flesteparten har vært studenter.

Testes under stress

Bare én gang i løpet av årene han har vært med i klubben, kan han huske at han var skeptisk til en som ville lære seg å skyte. Men han har aldri fryktet at noen skal melde seg inn med feil motiv uten at de blir fanget opp.

— Skal du ha våpen, bør noen presse deg litt og se hvordan du reagerer i stressende situasjoner. Jeg har alltid reagert hvis det er noen som ikke har humor og selvironi eller drikker og forandrer fullstendig personlighet. Det er dårlige tegn, forteller Døhl.

— Det har også vært noen politistudenter gjennom årene. Selv de må ta sikkerhetskurset, for den opplæringen de får i politiet, godkjenner ikke vi, sier Døhl og tar en slurk av colaen sin. Uansett om du kommer fra forsvaret, politiet eller skolebenken, må alle gjennom samme kurset i våpenhåndtering.

Gjennom vinduet titter han bort på Heldal, som gjør seg klar for nok en runde på banen.

Skytterprinsessens dilemma

Rekrutteringen av begge kjønn har vært vellykket i år. Dette semesteret er det flere jenter som har gjennomført sikkerhetskurset til skytterlaget og som nå skal ha siste praktiske del av kurset.

— Kvinner har alltid vært i mindretall her. Men de får ikke noe spesialbehandling fordi de er kvinner, påpeker Døhl. Men litt forskjell mellom mann og kvinne i skytesporten mener han det er.

— Det er klart at det er tyngre for en kvinne å løfte en rifle på fem kilo. Menn har kraftigere armer enn kvinner.

Den tidligere formannen forteller at på landsskytterstevne blir kvinnene «positivt diskriminert».

— I de klassene der menn og kvinner konkurrerer mot hverandre, vil den beste kvinnen alltid bli kåret til skytterprinsesse, uansett hvilken plass hun kommer på.

En mann, derimot, blir bare skytterprins om han tar andreplassen. Skulle en kvinne vinne alt sammen, vil hun bli en skytterdronning, forteller han.

— Mange av kvinnene som er med nå, ligger helt oppe i teten.

Sure, gamle menn

Skytebanelederen har gitt sitt siste startsignal for kvelden. Vaager er en av de mest rutinerte på banen. Tidligere ble hun Norgesmester i skyteklassen hun deltok i.

— Det er vel litt av greia med å være jente i denne sporten. Jenter har egen klasse. Det var fem som deltok, og jeg greide å bli nummer én, sier hun og rister på hodet.

At menn og kvinner absolutt må ha hver sin klasse, synes Vaager er litt rart.

— Det har vel alltid bare vært sånn. Jeg har hørt at de en gang prøvde å oppheve det, og da var det en kvinne som vant. Da var det visst så mange sure, gamle menn som protesterte at det ble endret igjen, forteller Vaager og fortsetter:

— Det burde være samme klasser for alle. De fysiske forskjellene mellom mann og kvinne har ikke noe å si her.

Kveldens siste skudd er avfyrt.

— If clear, hammer down, holster, roper skytebanelederen, og alle hylstrer pistolene lydig.

Etter to timer med høye smell, løping og sosialt samvær, er det på tide for Akademisk skytterlag å pakke sammen. Med en feiekost samler de sammen resten av kulene fra gulvet. Raskt trer de tilbake i sine sivile roller. En lærer. En programvareutvikler. En sportsentusiast. Og en pensjonist.

Vi fulgte Odd Nerdrum-barna da de satte opp farens teater om exphil-favoritten Immanuel Kant: På kant med kunsten