Jane-Victorius Gipling Bonsaksen i Skeiv ungdom.

Å stå i drittstormen

I sommer har en debatt om hvorvidt det offentlige ytringsrommet innsnevres, rullet i landets redaksjoner og på sosiale medier. Student i Skeiv Ungdom mener den har vist at vi må gjøre noe med hvordan unge møtes i den offentlige samtalen.

Publisert Sist oppdatert
Positiv: Professor Kjell Lars Berge mener debattklimaet var mye verre før: -- De som drømmer seg tilbake til et konformt femtitall, vet ikke hva de snakker om.
Ny tid: Siden Jane-Victorius Gipling Bonsaksen kom ut som transperson for seks år siden, har transdebatten vært i media mange ganger, forteller de. Det er slitsomt, men et lyspunkt: -- Vi ser at folk skriker høyere når ting forandrer seg.
Kan miste viktige stemmer: Marjan Nadim forsker på hvordan personer endrer atferd på nett som følge av hatytringer. -- Det er åpenbart at sosiale medier har gjort noe med hvordan hatske ytringer spres.
Stopp hatprat: Victor Starheim og Vivvi Caou Nguyen er begge studenter ved UiO og aktive i Stopp hatprat, en kampanje initiert etter 22. juli, av og for unge mennesker.

Dette er saken:

  • I sommer har debatter om ytringsfrihetens grenser preget nyhetsbildet.
  • Ved Kunsthøgskolen i Oslo har over 100 studenter signert et opprop med krav om at ledelsen må ta aktive grep mot strukturell rasisme. En annen gruppe studenter mener ledelsen erstatter faglighet med ideologi.
  • Parallelt ble mange opprørt over en tvittermelding fra J.K. Rowling om kjønn og transpersoner. Da hun fikk reaksjoner på retorikken, oppsto en debatt om grensene for hva som kan ytres.

— Vi har fått et ordskifte hvor folk enten frykter å bli kalt rasist eller å bli anklaget for å innskrenke hverandres ytringsfrihet, sier Victor Starheim.

Han er aktiv i Stopp hatprat, en kampanje initiert etter 22. juli, av og for unge mennesker. Universitas møter ham og kollegaen Vivvi Caou Nguyen, begge studenter ved Universitet i Oslo (UiO), til en prat om debattkultur og ytringsfrihet i lys av sommerens debatter.

— Det vi forsøker, er å hjelpe de unge til en dialog om hvor en ønsker at grensene skal gå, og hvordan en selv kan bidra til å skape en god ytringskultur, sier Starheim.

— En spicy debattsommer

Sommeren har vært preget av opphetede diskusjoner om ytringsfrihet og ytringskultur. På Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) har det foregått en debatt etter at to brev ble sendt til ledelsen. Det ene kritiserte et kunstverk utstilt i høyskolens lokaler. I det andre krevde over 100 studenter at høyskoleledelsen tar ulike grep for å bekjempe strukturell rasisme ved institusjonen.

Fem studenter tok til motmæle i et Morgenblad-innlegg, hvor de ytret bekymring for at ideologi og identitetspolitikk skal trumfe faglighet, og at en ved ikke å tilslutte seg kravene implisitt ble anklaget for å bedrive «ubevisst rasisme». Flere studenter og ansatte har uttrykt at det foregår selvsensur i debatten, og at stemningen på høyskolen er svært polarisert.

Parallelt har det pågått en debatt også utenfor Norge om ytringsfrihetens grenser. Et startskudd for debatten var en tvittermelding av J.K. Rowling der hun stiller spørsmål ved om det ikke lenger finnes et ord for personer med kvinnelig kjønnsorgan. At hun fikk sterke reaksjoner på retorikken, ble siden brukt som symbol på et påstått snevert ytringsrom.

I kjølvannet av tvittermeldingen har over 150 akademikere, forfattere og kunstnere signert et opprop mot et intolerant debattklima i tidsskriftet Harper's Magazine. Senere ble flere av de tilsluttede selv anklaget for å skape en dårlig debattkultur.

— Det har vært en spennende debattsommer. Det har vært spicy, for å si det på den måten, sier Jane-Victorius Gipling Bonsaksen, økonomiansvarlig i Skeiv ungdom og tredjeårsstudent på profesjonsstudiet i teologi ved UiO. Bonsaksen bruker pronomene «de» og «dem».

— Mye av debatten har dreid seg om hvorvidt ytringsrommet snevres inn og debatten sporer av. Hva tenker du om kritikken mot reaksjonene på Rowlings utsagn?

— Ytringsfrihet er bra. Men for meg går transfobiske holdninger, som fyrer opp under vold, på lik linje med nazistiske holdninger.

— Vi blir barnliggjort

— Har du lyst til å ta til motmæle?

— Jeg har hatt lyst. Men jeg frykter å få sanksjoner fra anti-transmiljøet.

Ifølge Bonsaksen er det spesielt krevende for unge å delta i det offentlige ordskiftet.

— Vi blir delegitimert og barnliggjort. Det er definitivt vanskeligere for unge å få sin stemme hørt i debatter i dag, sier de.

— Når det er personangrep i kommentarfelt, er det utrivelig å delta. Kommentarfeltet må modereres, sier Bonsaksen.

De mener noe må gjøres for å inkludere flere i den offentlige samtalen.

— Jeg har selv vært veldig spørrende til om jeg burde delta, og jeg kjenner mange som aktivt avstår fra debatter fordi de ikke tør. Det er fordi vi ser hvordan andre blir behandlet. Vi blir fratatt en stemme vi burde ha.

— Hvor går grensen mellom kritikk og motstand man må forvente, og trakasserende eller diskriminerende utsagn?

— Det er et interessant spørsmål. Det er helt riktig å trykke innlegg fra motpartens side, men når det er så lite konstruktiv motstand som det har vært i transdebatten, er det ikke noe fornuftig å trykke det samme ti ganger.

— Det er kjedelig å hele tiden måtte forsvare eksistensen min.

Tilbaketrekkingseffekten

Marjan Nadim, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, har med kollegaer gjort studier som viser at det er forskjeller på gruppenivå i hva slags retorikk en utsettes for på nett. Det kan bidra til å forklare hvorfor vi kan miste stemmer i det offentlige ordskiftet:

— Sammenlignet med majoritetsbefolkningen rapporterer for eksempel seksuelle minoriteter i større grad at ytringene går på hvem de er, mer enn hva de sier, slår hun fast.

Nadim understreker videre at synligheten av hatske eller polariserte debatter på nett kan være nok til å skape en såkalt «tilbaketrekkingseffekt»: at personer endrer sin atferd som følge av hatytringrer.

— Vi har undersøkt hva det gjør med folk å observere en spesifikk type debattklima. Vi finner at hvis det setter seg en oppfatning om at det er farlig å delta i debatten, kan det være nok til at folk trekker seg tilbake, selv om det kanskje er et lite mindretall som utsettes for hatefulle ytringer.

Forskningsprosjektene Nadim jobber med, tar utgangspunkt i at den offentlige samtalen er blitt demokratisert, samtidig som hat sprer seg på en annen måte enn før:

— Det er åpenbart at sosiale medier har gjort noe med hvordan hatske ytringer spres, og hvilken synlighet det får, forklarer hun.

— Men i stort er det ikke mye som tyder på at verden er blitt mer hatsk. Det har på mange akser blitt mer akseptabelt med annerledeshet.

Nadim mener vi likevel bør følge nøye med på debattklimaet fremover.

— Når vi ser at noen grupper i større grad enn andre driver tilbaketrekking, og at dette også er grupper som har vært mindre til stede i det offentlige ordskiftet, kan man risikere at viktige stemmer og perspektiver forsvinner.

Personangrep er verst

Ngyuen i Stopp hatprat forteller at de gjennomfører skolebesøk for å snakke om hatytringer. Derfra har de fått tydelig inntrykk av hva unge opplever som de verste typene:

— Det som går på utseende, kultur, religion ... identitet, egentlig. Det som går på person heller enn sak, er det flest syns er ille.

Er det noe Ngyuen og Starheim er enige om, er det at det er risikabelt for oss å ikke sikre en løpende samtale om hvilke spilleregler som skal gjelde i debatten, innenfor rammene av menneskerettighetene:

— Når unge mennesker trekker seg ut av det offentlige ordskiftet, taper vi som samfunn. Vi taper meningene og mister deres engasjement som kunne vært med på å gjøre samfunnet bedre, slår Starheim fast.

— Sånn er offentlighet

— Det var mye verre før! utbryter Kjell Lars Berge, professor ved UiO.

Han forsker på retorikk og prater engasjert om alt fra antikke filosofers forsøk på å kneble sine meningsmotstandere til bønder som fryktet Stortingets talerstol på 1800-tallet.

På spørsmål om hva som kan være grunnen til at enkelte vegrer seg for å ta ordet i dagens ordskifte, stiller han seg først noe uforstående:

— Tilgangen på offentlighet er jo større enn noensinne, sier han og følger opp:

— Mennesker som deltar, må ta mye dritt, men sånn er offentlighet. Demokratiet er helt avhengig av at reelle uenigheter blir synliggjort.

Samtidig erkjenner professoren at dagens mediedynamikk kan skape inntrykk av at vi lever i et stadig mer polarisert samfunn, der usakligheter ofte får større plass. Han sammenligner med tiden før internetts inntog:

— I det gamle mediesamfunnet med redaktørplakater for tradisjonelle aviser og etermedier [radio og tv, journ.anm.] ble mange polariserende debattinnlegg, slike som ikke forholdt seg til andres saklige meninger overhodet, filtrert bort, sier han.

— Men på sosiale medier kan du gjøre hva pokker du vil ... bygge opp en fanbase og sitte i ekkokammeret ditt og gnage. I stedet for å lage diskusjoner hvor det inviteres til et mangfold av meninger, lages det heller myter og interne fortellinger i lukkede grupper.

Berge sier han forstår at det kan være tøft for unge å ytre seg offentlig for første gang i et slikt klima. Han er samtidig klinkende klar på at fordelene ved dagens ytringsmuligheter er flere enn ulempene:

— De som drømmer seg tilbake til et konformt femtitall, vet ikke hva de snakker om. Den kreativiteten sosiale medier åpner for, er et gode.

Tegn på forandring

Bonsaksen mener på sin side at terskelen må senkes for unge til å delta i debatter.

— Debattklimaet må bli tryggere. Den tryggheten går nok på bekostning av enkelte — ikke alle — motinnlegg.

— Vi i Skeiv ungdom er også litt påpasselige med ikke å engasjere folk i transdebatten, fordi den har vært så tung og problematisk tidligere.

— Har dere en linje innad om ikke å aktivt delta i transdebatten?

— Det er sterkt anbefalt å unngå det med mindre du kan nok om tematikken. Vi vet at det i verste fall kan få ganske grove konsekvenser for den som publiserer det, i form av personangrep. Mange er innforstått med at vi ikke går løs på den debatten.

— Vi har fått mye rart kastet på oss.

Bonsaksen forteller om venner som har blitt hengt ut, mottatt sjikanderende meldinger og opplevd å bli ringt ned av meningsmotstandere.

— Det er en ekkel opplevelse. Flere utvikler traumer og posttraumatiske stresslidelser i etterkant av å ha ytret seg i betente saker.

De tror debatter om kjønn og seksualitet er spesielt betent.

— Vi ser de samme argumentene som ble brukt mot homofile og lesbiske for titalls år siden, bli brukt mot transpersoner i dag.

— Kan det hende motparten har blitt mindre, men roper høyere?

— Ja, det ser sånn ut. Folk skriker høyere når forandring skjer. Det er faktisk et lyspunkt at det er såpass mye motstand nå. Det betyr at det er fremgang.

Powered by Labrador CMS