La tvilen komme honours-programmet til gode
"Honours-programmet kan bli en del av løsningen og har potensialet til å bidra til nyskaping i akademia som er med på å forbedre kvaliteten og valgmulighetene til de eksisterende programmene," skriver Henriette Johansen i dette innlegget.
Honours-programmet har møtt motbør siden oppstarten. Aurora Djupvik Archers [kommentar](aa) i Universitas føyer seg inn i folden. Archers poeng er at det er for lite nytt i programmet, og at det derfor «svikter studentene til fordel for god PR for UiO-ledelsen». Det er lett å være enig i Archers poeng om at vi trenger gode studieprogram, men hun avslører også sin manglende kunnskap om honours-programmet. Programmets gode sider bør snarere bygges videre og spres til andre programmer.
Jeg søkte på programmet fordi det var nytt, det kunne tilby både tverrfaglig kompetanse og miljø, og temaet var kunstig intelligens. Honours-navnet er selvfølgelig på mange måter et uheldig navn; det gir assosiasjoner til utmerkelser og ære. Det var ikke før jeg ble involvert i STEAM+, en allianse mellom universiteter med honours-program i Europa, at jeg forstod betydningen av det.
Les også: "Honoursprogrammet og fornyelsen av UiOs studietilbud"
Vi har enda ikke sett hva honours-programmet er i stand til å utrette
Navnet trekker paralleller til et eksisterende konsept som har visjon om å være et gode som gagner alle, der programmet fungerer som en lab hvor man kan eksperimentere og utvikle nyskapende emner som omsider gjøres tilgjengelig for alle studenter. HON2110 er et eksempel på dette, som nå er tilgjengelig for alle som FIL2406 — Algoritmisk tenkning for humanister. Her har man brukt «spesielt motiverte studenter» til å forme og teste ut om et slikt emne kan fungere i praksis.
Det er ikke alltid lett å være forsøksobjekt. Da jeg tok HON2110 var emnet altfor vanskelig. Det var flere av oss som slet seg gjennom og brukte mye ressurser på å skulle bestå det. Jeg var til og med inne på tanken å droppe ut av programmet.
Tilbakemeldingene våre ble kommunisert til emneutviklerne som gjorde endringer i ettertid. Noen må tråkke opp den stien, og lærdommen fra de første rundene med programmet tas med videre og former undervisningen. Vi er altså forsøksobjekter på godt og vondt, noe vi samtykker til ved å søke oss til programmet. Det viser seg at dette åpenbart bør kommuniseres bedre, siden det i ettertid har oppstått mange misforståelser rundt hva programmet innebærer.
Honours-programmet kan bli en del av løsningen og har potensialet til å bidra til nyskaping i akademia som er med på å forbedre kvaliteten og valgmulighetene til de eksisterende programmene. Derimot burde det ikke være den eneste løsningen. I rekruttering til eksperimenter er man ofte nødt til å ha en motivasjon for å få folk til å melde seg på og fullføre eksperimentet, og det er her honours-navnet, 30 «eksklusive» studiepoeng og finansieringen kommer inn. Dette er ikke en rettferdiggjøring av godene, men en mulig forklaring på hvorfor man velger å tillegge disse et slikt program. Uten dem har man ingen insentiver til å velge det, og slik som Archer påpeker vil det bare være en vanlig bachelor.
Hvor godt på vei visjonen er på dette tidspunktet, er en annen sak. Ambisjonen og potensialet er der fortsatt. Det er selvfølgelig en mulighet for at det blir en mislykket PR-strategi slik Archer hevder, men jeg vil påstå at det er for tidlig å si noe om; programmet har knapt eksistert i tre år. Vi har enda ikke sett hva honours-programmet er i stand til å utrette, så jeg vil oppfordre til å la tvilen komme honours-programmet til gode enn så lenge.
Les også: "Studenter – vern om demokratiet vårt!"