«Dickt» om livet, begjær og indre kaos

Yngling er Jonathan Lengalis andre diktsamling. For min del måtte et googlesøk til for å slå fast at en yngling er en person av hankjønn som verken er voksen eller barn, men befinner seg et sted midt i mellom. Denne beskrivelsen passer bra om tilstanden som jeg-et i Lengalis dikt befinner seg i. Ynglingstilstanden blir skildret som en tilstand av begjær og indre kaos, og disse følelsene gjennomsyrer diktene både i form og innhold.

Diktene, eller «dicktene», som omslaget beskriver dem, er et sammensurium av sex, natur og Lana Del Rey-referanser, ofte pågående som en Instagram-feed. Samlingen er delt i kapitler, men diktene er ikke nærmere adskilt med titler, og det blir derfor naturlig å lese dem i én sitting. Bilder, symboler og objekter som går igjen er solen, knuste egg, hester, kroppsvæsker, og gud i ulike former og fasonger. Jeg-et omtaler seg selv ofte og andre som «gudt». Dette ordet går igjen i mange av diktene, og er en slags satsplanke inn i diktenes homofilitematikk: / Gudt oppdager speilet, det var uheldig / og gudt begynner å gråte, det var heldig/. Skeivhetstematikken går igjen gjennom hele samlingen. Et sted finner man blant annet denne perlen: / Søte lille søster, lille dråpe av smeltet lollipop/mødrene vet/farskap bror skap/ Når familien kommer inn døren, blåses lysene ut /.

Les også: Ujevne egoer i Ebba Eirings novellesamling

Kroppsligheten i diktene er det som sitter igjen etter endt lesing, og særlig de delene der jeg-et sidestiller seg selv med dyr, graver i jorden og bader under en høy sol. / nede i jorden med hendene, som om et egg kunne ligge der/ som om dråpene som renner grådig ut av meg/. De språklige bildene står seg godt og langt bedre enn mer platte linjer som / Den helvetes sæden renner /.

De stadige nakne kroppene og solen i Lengalis dikt, minner tidvis om danske Jonas Eika — som i likhet med Lengali har bakgrunn fra forfatterskolen i København — sin legendariske novelle «Bad mexican dog» i den kritikerroste «Efter solen» fra 2018.

Selv om diktene er skrevet som om tankestrømmer, er det som om bildene som tegnes opp av og til krangler litt for mye om leserens oppmerksomhet. / Solen er sår og lyser opp forråtnelsen/ Jeg er naken og brent/ dumme angst og hovmod / En vanndam uskyldsfantasi/ Myr sump svamp». Etter min mening ødelegger dette noen ganger det som ellers ellers er flyt i diktene.

Jonathan Lengalis «dickt» spriker i alle retninger. Selv om fornemmelsen av å svømme rundt i en kaotisk instagram-feed av og til melder seg, veier Lengali ofte opp for det med et selvsikkert språk, og et tidvis unikt blikk på ungdommelighet og natur og alt imellom.