Ujevne egoer

«Ego» handler om egoer i død og vennskap og kjærlighet, men blir aldri ordentlig interessant.

Publisert Sist oppdatert

Ego

  • Forfatter: Ebba Eiring
  • Sjanger: Noveller
  • Forlag: Cappelen Damm

Novellene i «Ego» handler om ordinære mennesker satt i typiske novelle-situasjoner: en begravelse, et bryllup, en ferie. Felles for de fleste novellene er at karakterene blir stilt overfor et valg: De må enten sette seg selv og sine egoer først, eller støtte, hjelpe eller se en annen. Novellene er nesten uten unntak fortalt i førsteperson, og karakterenes problemstillinger er ofte gjenkjennelige. Det er med andre ord gode forutsetninger for å si noe interessant om nære relasjoner.

Forfatter Ebba Eiring lykkes likevel bare delvis med det, noe som skyldes forskjellige ting. Blant annet har de fleste karakterene i novellene en voldsom hang til å vende blikket bakover. Ofte får man gjengitt en situasjon fra barndommen, som jeg vil tro skal gi karakterene og fortellingen større dybde. Dette er ikke verdens dårligste idé. Etter hvert virker likevel disse stadig tidshoppene mer og mer vilkårlige, og de sier sjeldent noe om karakterene som gir en ny innsikt i hvordan de handler i novellenes nåtid.

Les også: Ary kapsler tungsinnet i en produksjon tilnærmet perfekt

Ofte er novellenes premiss i litt for stor grad preget av klisjeer og stereotypier. I novellen med den talende tittelen «I skyggen» er karakteren Pernille gjest i sin brors («brodern») bryllup. For å døyve smertene ved å se sin bror giftes bort, drikker hun seg dritings og holder en snøvlende tale, som yngre søsken av en eller annen grunn ofte gjør i bøker og filmer. Bakgrunnen for denne reaksjonen har rot i oppveksten, da foreldrene favoriserte «brodern» over Pernille. Det blir skildret på følgende vis: «Han behandles som en eller anna kongelig skikkelse, en slags Gud som er altfor viktig til å hjelpe med å ta ut av oppvaskmaskina». Dette er info man strengt tatt ikke trenger, og fremstår lite originalt, og heller påtatt.

Flere av novellene er lagt til varme sydenferier, og dette er noen av bokens sterkeste. Dette er tilfellet i blant annet «En som leser» og «En anna plass». På ulike måter skisseres interessante vennskap og relasjoner, og i disse novellene er karakterene gjennomgående dypere og mer interessante enn i de som tar for seg familierelasjoner. Disse novellene blir dessverre unntaket, og ellers er boken for ujevn til å feste seg ordentlig.

Powered by Labrador CMS