Honours-programmet er en mislykket PR-strategi

Honours-programmet ved Universitetet i Oslo (UiO) har i snart tre år samlet norske toppstudenter på et omdiskutert «elitestudie». Slik har Universitetet gitt studentene en falsk trygghet og skapt en illusjon om nyskapning i akademia. UiO skylder sine studenter å sikre kvaliteten ved programmene som allerede finnes, i stedet for å bruke ressurser på det som ligner en markedsstrategi.

Les også: "Slutt å måle min BMI"

Honours-programmet lover ny innpakning av gammel vare. Fem studiepoeng per semester skiller oppbygningen av en honours-grad fra oppbygningen til en bachelorgrad innen nøyaktig samme fagfelt. En honours-grad består derfor av 210 studiepoeng, i stedet for 180 poeng slik andre bachelorgrader gjør. Med disse tilleggspoengene reklameres det for tverrfaglighet og at studenten vil få «unik kompetanse ulik noen andre». Utenom de ekstra studiepoengene er oppbyggingen av studieretningene påfallende lik programmer som studenter har kunnet søke seg til i årevis. Det gir en falsk trygghet om at det jobbes med å utvikle UiOs utdanningstilbud, men ser allikevel bra ut for universitetet i kampen om de beste studentene. Men en honoursstudent i fysikk vil altså, utenom valg av frie emner eller 40-gruppe, gå det samme løpet som en vanlig fysikkstudent.

Honours-programmet er feil løsning på riktig problem. [Tidligere kritikk](bb) mot honours-fenomenet har vektlagt misnøyen ved en mulig elitedannelse. Dette er lite holdbart. UiO er allerede et eliteuniversitet. Det er best rangert i Norge, nummer tre i Norden og nummer 56 på verdensbasis, ifølge World University Rankings 2019—2020. Debatten om masseuniversitetet og lik rett til utdanning er en annen. Forsøk på å fornye og forbedre universitetet bør hylles. Det må jobbes for å motvirke kunnskapsflukt i form av studenter som velger studier i utlandet og forblir der, men opprettelsen av honours-programmet er ikke løsningen. Det krever mer enn å ta et studie som allerede finnes, legge til 30 eksklusive studiepoeng og gi det hele et nytt og fjongt navn for å holde studentene på norsk jord og fremstå som en innovativ utdanningsinstitusjon.

Les også: "Bilen har ingen plass i Oslo"

Godene som tillegges honours-programmet bør være minstekrav for alle studieretninger. På nettsidene vektlegges blant annet forsikringen av studiekvalitet og tverrfaglighet. Systemet med 40-grupper har allerede lovet Blindern-studenter bredde og tverrfaglighet siden Kvalitetsreformen ble vedtatt i 2001. Når det gjelder løftet om studiekvalitet har undertegnede til overs å finne dette nevnt ved andre bachelorprogrammers nettsider. For de fleste studier dreier det seg om en periodisk programevaluering, en rapport som publiseres mellom hvert femte og sjette år. Det er skammelig.

Det må legges innsats i å forbedre tilbudet ved allerede eksisterende studieretninger. Alle studieløp må stadig evalueres slik at kompetansen studentene går ut med holder tritt med endringene i arbeidsmarkedet. Løsningen på slike utfordringer ligger ikke i enkelte studieretninger og hvilken tittel de har, men i at alle studenter forsikres om at deres utdanning er relevant. Det er forventningen når man søker seg til høyere utdanning generelt, og kan ikke forbeholdes visse studenter. Det holder ikke med skjemabasert evaluering hvor studentene oppfordres til å bidra. Ledelsen må selv ta ansvar. Oftere enn hvert sjette år. Utvalg av emner og deres innhold må revideres. En grense på 60 poeng skal ikke avgjøre om et studieprogram er verdt å forsikre studiekvaliteten til eller ikke.

Dersom ledelsen ved UiO har ambisjoner om at universitetet skal leve opp til eliteryktet, må det siktes høyere. Den generelle kvaliteten ved universitetet må sikres, fagfelt for fagfelt. Det er nivået på innholdet i studieprogrammene som bør ha noe å si, ikke om programmet har en fancy tittel. Ved å opprette et honours-program gjør UiO seg selv og studentene en bjørnetjeneste.

Les også: "Slutt å spørre meg hva jeg skal bli"