Berusende folkeopplysning
Enkelte ting vil alltid være, som at russen ruser seg, og at Leo Ajkic vet å lage solid tv.
Leo Ajkic er etter hvert blitt en mann med stor etos i norsk dokumentarfilmverden, med serier som Flukt og Uro under beltet. Serien Rus på NRK er bare med på å forsterke dette. I seriens fem episoder blir Ajkic kjent med alt fra festglade og sorgløse ungdommer til hverdagsnarkomane med fasader som brister, og etterlatte som snur sorg til handling. Det hele gjøres i vant laidback og nysgjerrig stil, og alle inviteres inn, både i og utenfor skjermen.
Serien føyer seg inn i rekken av gode NRK-produksjoner de siste årene om deler av samfunnet som kan være utfordrende å dekke (Eit feitt liv av Ronny Brede Aase er et annet eksempel). Der serien skiller seg ut som en av de beste, er holdningen skaperen har i møte med rusen. «Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv», gjentar Ajkic flere ganger bare i første episode – den moralske pekefingeren forblir hvilende.
Les også: Ubehagelig godt levert av Antiteatret
Men på sitt mest alvorlige fremstår likevel Rus helt klart som et usminket bilde på hvor galt det kan gå. Seerne er derimot aldri i tvil om hva som er seriens formål: å bedrive nøktern folkeopplysning for unge og utprøvende på et område som så altfor ofte fremstilles med beskjeden om at du er fortapt om du rører feil type, eller for mye, rus.
Ajkic er bevisst på sin egen «kultstatus». I serien bruker han dette for det det er verdt, og kommer under huden på intervjuobjektene på en helt særegen måte. Samtalen som oppstår mellom ham og askøyværingen Espen, som fikk en kronisk hjerneskade etter et fall i fylla, blir både ekte, morsom og sår på en gang. Både Espen og Ajkic vil lære hverandre å kjenne.
Selv om Ajkic møter de rusede med åpenhet og lar dem fritt fortelle fra sine erfaringer, utfordrer han dem også på egne valg og hva de tenker og har tenkt. Innimellom er det rimelig åpenbart hva han vil få til svar allerede før han stiller spørsmålene. Det er ikke akkurat rakettforskning at russens insentiv til hardfylla er: «Det er jo russetiden, alle drikker, jo.» Likevel fungerer møtene hans med dem han intervjuer, slående vel til å vise hvor smertelig effektivt for eksempel gruppepress fungerer på unge.
Kombinasjonen lettbent underholdning og nøktern folkeopplysning gjør også mye for å nå det som må sies å være målgruppen for produksjonen: unge. Vi får være med på fest med russen, hvor vi får se Ajkic drikke Mango Daiquiri (som angivelig skal være «jævlig god, mann»), alt samtidig som vi får et ekte og ærlig møte med rusens mange ansikter.
Les også: Punk-elektronika-galskap på Revolver! Yes!
Ajkic vil ikke moralisere over hva du putter i din egen kropp, for det er jo gøy å feste. Likevel har han noen tydelige beskjeder til deg som vil utforske rus: Vit hva du putter i deg, og ta vare på dem du har rundt deg. Og ha det gøy, da. Denne relativt liberale holdningen til rus er neppe noe for alle. Likevel når Ajkic målet: å forsøke å nå ut til unge med en oppfordring om å ha et opplyst og sunt forhold til rus. Resultatet er en god og særdeles viktig beretning om hvordan rus påvirker, ikke bare oss selv, men også dem rundt oss. På både godt og vondt.
Anmeldelsen er basert på seriens tre første episoder.