Ubehagelig godt levert av Antiteatret

På vei inn på dette teatret som ikke er et teater, får jeg et navneskilt: «Sofie på lyd». Det er visst meg, ok. Interaktivt teater? Oh yes. Kleint? Utrolig nok ikke. Etter et par scener som gir deg et lite innblikk i hovedrollen — DJ Atman — og et par av hans relasjoner, er vi alle samlet som Atmans crew på hans kommende turné. Litt informasjon, så en navnerunde — hva? Skuespillerne har en vellykket naturlig stil, og publikum er på. I dette stykket kan du umiddelbart få et inntrykk av at alle i rommet er med på leken, og at du er eneste publikummer. Men neida, det blir din tur i navnerunden. «Sofie på lyd», den er grei nok, og ballen ruller videre.

Med DJ Pedo som tittel på stykket, er tema satt allerede før forestillingen starter. Hinting, oppbygging, replikker — alt blir sett i lys av dette. Rykter begynner å spre seg om DJ Atman, og usikkerheten sprer seg i rommet. Hva er falske rykter, hva er sant?

Les også: Streik i kultursektoren: – Føler meg veldig makteslaus

Ikke bare leverer Antiteatret spenning, humor og troverdig skuespill. Her drives det også folkeopplysning, og publikum blir utfordret til å ta stilling til tøffe problemstillinger rundt en kontroversiell tematikk. For hvordan svarer man egentlig som frivillig på en telefonhjelpelinje for pedofile? Og hvordan reagerer man hvis en venn kommer ut som pedofil? Ikke bare må du tenke over disse spørsmålene, er du heldig — eller uheldig — må du også svare i plenum. For å sette deg enda mer ut, drar skuespillerne deg med på galskapen idet en skandale forsøkes å avverges og snus til noe positivt. Her lekes det med det tabubelagte temaet pedofili, og du blir lurt inn i latter, før det hele blir dratt ned i en alvorlig tone igjen.

I DJ Pedo brukes flere rom, og du — som turnécrew, frivillig i Røde Kors eller pedofil på rehabiliteringsmøte — blir nødt til å følge på. Det hele gjør forestillingen mer flytende. Man unngår å stoppe opp handlingen for å vente på et sceneskift. Du som publikummer flyttes i stedet, som en del av forestillingen. Antiteatret tar også i bruk området utenfor (her trenger du ikke selv gå ut i kulden), noe som effektivt visker ut skillet mellom scene og virkelighet.

Applausen kommer, og skuespillerne tar imot. Med overbevisende skuespill og nærmest tvungen interaksjon, er det først når «teppet» går ned at du kan være helt sikker på at du ikke har blitt lurt: og at resten av publikum ikke er skuespillere. Antiteatret har brutt en av sine egne regler, nemlig å ikke spille i over halvannen time. Men det går fint (de har også en regel om at regler er til for å brytes), for under denne forestillingen kjeder du deg ikke.