Groove som gir deg nakkeskader

Three Souls er på ingen måte, ja, three souls. Hele åtte mann fra Oslo danner denne groovy oktetten, som etter flere singler og en EP nå gir ut debutalbumet. I en jevn linje av funk må det vikes for nedpå soul til rap og jazz. I kompleksiteten anes det også en tå i rocken.

Som en saus som jevnes må det spes på — litt etter litt. I åpningslåta «So Good» introduserer de åtte musikerne denne pakkedealen av elementer. Saxen åpner, de faste funk-trommene leker med basslinjen, før Sem Petros vokal strammer det opp på refrenget. Referansene er gjenkjennelige, og Stevie Wonder er å ane.

Referansene forblir transparente, og Anderson.Paak virker å være er et stikkord. Tittellåta byr på en groove med en sjelfull stemme, og brudd skaper rom for et rap-vers som nikker til Outkasts André 3000 flow og skarpe stemme. Det implementeres stilfullt når blåserekka gir futt, og Mikkel Brændsrød Bjørneboes bass får ethvert ledd i sving. «Irene II» rendyrker også denne groovy rap-vokalen nærmest plettfritt. For en flow!

De er angivelig et liveband. Annet ville vært rart, gitt antallet deres vel og merke. «Next Time» gjør umiddelbart krav på vrikk og trigger trangen til å danse tettest mulig, med flest mulig. «Next time, you’ll be someone's part time». Ouch og ja takk, vi danser det vekk før morgendagen griper oss.

Og når morgendagen kommer, er det deilig å svøpe ørene inn i nedpå soul. Både «Irene» og «Sorry» er sterke eksempler. Petros kan å spenne stemmen, men er som best når han stilfullt lener seg tilbake og komplementerer blåserekkens harmonier. Det samme må sies om dommedagslåten «Sorry», som ironisk nok tikker alle bokser hva gjelder en fullverdig klinelåt: faste trommer, en bro med orgelsynth, en lengtende trompetsolo og en middels klisjé crescendo.

«Irene 2» byr igjen på den deilige flowen, og Olve Gravklevs serverer noen etterlengtede brudd blant de øvrige taktfaste beatsene. «Paintbrush» er en av de sterkeste låtene, hvis refreng insisterer på å være solskinnsdagers soundtrack.

Three Souls begynte å spille sammen på ungdomsskolen, og deres toneangivende musikalske forbilder som Anderson.Paak, Outkast og James Brown høres tydelig i verket. Oktetten fra Oslo evner bare å nytolke sjangrene til en viss grad, og det bugner ikke av originale smaksbomber i denne ti låter store sandwichen.

At de musikalske referansene er transparente, er dog ikke avgjørende, når lekenheten og dyktigheten er desto større. Desto mer spennende blir det derfor å følge gjengen, som baner vei for å markere seg sterkt med et funky album i denne Oslogryta. Få på deg nakkekragen og dra på konsert.

Les også: Gjør Hamlet brennaktuell