Slipp meg inn, professor

«Jeg har gått på universitetet i fem år, og aldri snakket med noen av foreleserne mine på tomannshånd,» sa en bekjent til meg i sommer. Det er ingen ukjent fortelling fra høyskole- og universitets-Norge. Når forelesningen er over, går de med raske skritt ut av auditoriet tilbake til forskerhula si, og låser døra. De har undervisningsplikt, men de vil helst ha forskningsfri for å produsere tellekanter. Liten eller ingen tid settes av til studentene utenom forelesning. Vi kan kalle dem akademiske piggsvin.

Les også: "Du går ikke på skolen mer nå"

Ikke alle forelesere vil kjenne seg igjen. Noen er flinke til å opprette tettere og mer uformell kontakt med studentene sine. Men bildet av den utilgjengelige professoren, er ikke tatt ut av det blå. Ifølge studentenes helse- og trivselsundersøkelse (Shot) fra i år, svarer 57 prosent at de savner kontakt med faglæreren. Det er ikke rart. Altfor mange av vitenskapelige ansatte kommuniserer ikke med verden utenfor elfenbenstårnet. De anerkjenner ikke studenter som likeverdige samtalepartnere. Og om ikke gapet mellom dem var stort fra før, er det hvert fall det nå. Etter halvannet år med digital undervisning og hjemmekontor er det mange studenter som aldri har hatt øyekontakt med en professor før. Det er problematisk.

Tallrike studier har vist at førsteårsstudenter som rapporterer at de vurderer å droppe ut av studiet, er de som føler seg mindre knyttet til utdanningsinstitusjonen. Sosiale interaksjoner, inkludert interaksjoner med vitenskapelige ansatte, spiller en viktig rolle for studenters tilpasning til universitetsmiljøet. Én-til-én-interaksjoner er spesielt bra fordi de gir mulighet for mer skreddersydde samtaler om studenters gevinster og kamper med emnet. Å bryne seg på diskusjon med en foreleser fremmer motivasjon, inspirasjon og læring. Det er en berikelse også for foreleseren. De kan få tilbakemelding på pensumtekstene og forelesningene sine. I tillegg får de mer engasjerte studenter — og det er vel musikk i en professors ører?

Les også: "Studenter i hele Oslo, foren eder!"

I 2011 deltok frimodige studenter ved UiO, UiB og NTNU på «klem en professor»-dagen. Initiativet ble laget på bakgrunn av en undersøkelse ved UiO, som viste at fire av fem studenter aldri hadde snakket med en professor før. Nå skulle studentene få bedre kontakt med foreleserne ved å klemme dem. «Har man først klemt en professor, blir det lettere neste gang», sa Aksel Braanen Sterri, som var daværende leder i Studentparlamentet i Oslo. Det var et morsomt påfunn for å belyse problemet. Det må i tillegg ha vært stas å få en bamseklem av professorene Kalle Moene eller Frank Aarebrot. Men om studentene faktisk ga dem klem nummer to, og om det bidro til å utvikle en kultur for tettere kontakt, tviler jeg imidlertid på.

En klemmekampanje ville uansett ikke vært innafor med dagens koronarestriksjoner. Samtidig har påbudet om hjemmekontor blitt opphevet. Før sommeren svarte likevel hver femte arbeidstaker i norsk arbeidsliv at de ville ha hjemmekontor 3—4 dager i uka eller mer, ifølge en studie fra Arbeidsforskningsinstituttet AFI på Oslomet. Den trenden burde ikke foreleserne slenge seg på. Deres førsteprioritet må være å si farvel til hjemmekontoret og komme tilbake til sitt andre hjem: campus. Heldigvis er mange av dem privilegerte med egne kontorer. De burde derimot ikke være låst for studentene.

Det burde det være et krav for alle forelesere, både på høyskoler og universiteter, å ha fast treffetid hver uke. Det er en ordning der studentene kan komme innom kontoret deres for å stille spørsmål eller diskutere faget. Noen har det allerede, men det holder ikke at den står i liten skrift på ansattsiden til den respektive foreleser — og det på en lite intuitiv UiO-nettside. Studentene kommer ikke hvis foreleserne ikke minner dem på tidspunkt og sted mange nok ganger. De kommer heller ikke hvis de synes det er skummelt. Det er foreleserne, ikke studentene, som må initiere til dialog mellom puggelsagene (og tellekantene). Dumme spørsmål skal være velkomne. Kanskje må man tenke litt nytt. Treffetid kan også skje på en kaffebar eller over en øl på studentpuben. I tillegg kan man oftere la døra til kontoret være åpen for mer spontane treffetider. Poenget er å gjøre seg tilgjengelig.

Det er ikke meningen at forelesere skal leie hendene til studentene. Det de derimot bør gjøre, er å legge til rette for et mer åpent, inkluderende og engasjerende fagmiljø på campus. Da er hyppigere og tettere kontakt, det beste stedet å begynne. Vi er ferdige med å leke gjemsel nå.

Les også: "Akademisering på autopilot"