Monoton svevepop
Etter sommerens suksess med singelen «Woman», slipper nå den oslobaserte kvartetten Marbles sitt selvtitulerte debutalbum. Dessverre er sommeren over, og med den forsvinner også gleden over den lette sommerpoppen.
Albumet starter med den orginale tittelen «Forever in love». Her ledes vi inn i et kjent og kjært musikkunivers, der den noe oppbrukte og monotone drømme-poppen er altomfattende. Det føles som å bli plassert på et flyvende teppe. Men istedenfor å bli sendt på en verdensomspennende reise, sitter følelsen av å være i et filmstudio med grønne vegger, der halvslappe spesialeffekter legges på i ettertid, igjen.
Andre låt og sommerens store singel, «Woman», tenner albumets lunte. Men lydene som strømmer ut i oppfølgeren «Skip this» virker dessverre som et meningsløst forsøk på å gi albumet et kunstnerisk løft, og lunta slukkes igjen for en liten periode.
Misforstå meg rett, det er absolutt mulig å danse til dette. Undertegnede kjenner at det tidvis kan rykke litt i en rusten dansefot, og det skal gis skryt der skryt er fortjent. De hissige maskintrommene, som åpner en av albumets høydepunkter, «Butterfly», er medrivende og morsomt å høre på. Men igjen, alt føles dansbart i disse stillesittende tider.
Les også: Forglemmegsikkert: Universitas anmelder mener Astrid S sitt debutalbum er lite minneverdig.
Heldigvis finnes det flere lyspunkter på albumet, som de hakket mer lekne «Lovers again» og «Butterfly». Her er tempoet jekket et par hakk opp, og den monotont svevende følelsen man ellers sitter med, forsvinner noe. Dessverre drukner de i albumets ensformighet, og lyspunktene blir ikke spennende nok til å løfte albumet som helhet. Det er synd, for det finnes mye uforløst potensiale som kunne gjort denne skiva sterkere.
Marbles lydbilde kan til tider minne om noe denne anmelderen kunne svevd rundt i byen til. Tekstmessig inneholder det alt det man kan kan be om, og i de periodene vokalen ikke druknes i synthen, som i «Too far» med Harald Lassen, bæres albumet fremover. Men det forblir likevel med denne følelsen av noe som kunne ha blitt noe stort. Lunta til en popeksplosjon er tent, men slukkes igjen av en lite kreativ produksjon som gjør at helheten kulminerer i monoton svevepop. Sanger som «Woman» og «Butterfly» har helt klart sin lytteverdi, men de drukner dessverre i sine kollegers ensformighet.
Les også: Standup-anmeldelse: Sjarm uten variasjon.