En «jævla svikers» dagbok

Groruds store mann Jan Bøhler har vært et navn på alles lepper den siste tiden. Den gamle arbeiderparti-helten har skapt furore med sitt partibytte til Senterpartiet. I Østkantfolk: Min by – mitt ansvar får vi høre hva mannen selv anser som de viktigste politiske kampsakene, og vi får litt bedre innsikt i hva som har gjort at Bøhler tok valget om å bli bonde i byen.

Ikke overraskende er det justispolitikk og integrering som står i sentrum i Østkantfolk. Boka starter med en anekdote hvor Bøhler ble truet da han tok hang-ups i et tre på Furuset. Med det er tonen for resten av boka satt. Som i de fleste bøker skrevet av politikere, blir vi servert en blanding av Bøhlers livshistorie, politiske grunnsyn og konkrete saker som har stor betydning for ham selv.

Les også: Ansiktet bak «Fattig student» er verken fattig eller student, og hun har aldri fullført et studium: Ingen fattig student

God litteratur blir det ikke, men det er vel egentlig ikke poenget med bøker av dette slaget. Politikk og personlig livshistorie blandes sammen på en måte som skriker valgkamp, gjerne skrevet i et språk som skal være veldig lett å forstå. Østkantfolk er tro mot dette sjangertrekket. Kapitteltitler som «Pol’ti må være pol’ti» og snillisme-utspill i hytt og gevær styrker ikke bokas budskap. Tidvis blir språkføringen parodisk folkelig. Det er synd, for Bøhler har opplagt peiling på de politiske temaene han snakker om, og sakene og stemmen Bøhler etablerer føles langt på vei genuin.

Det er når han skriver med fakta og engasjement uten å bli flåsete at Bøhler er mest overbevisende. Det er enkelt å tro på Bøhler når han sier at han har omsorg for det han kaller «sitt folk». Dette er en politiker som snakker med politiet, går turer som Natteravn og faktisk møter opp i rettssaker knyttet til æresvold. Det handler om å delta, og i Østkantfolk er det plikter og rettigheter som utgjør det politiske grunnsynet til Bøhler. Sånt er det lett å gjøre narr av. Men det er ingen grunn til å tro at Bøhler ikke mener det han skriver, når han mener at vi alle må stilles krav til, og at vi alle skal delta i samfunnet.

Østkantfolk kommer nok ikke til å overbevise de som allerede har bestemt seg for hva de synes om Jan Bøhler. Mannen som tar hang-ups i trær på Furuset er den siste vaskeekte sosialdemokrat for noen, en reaksjonær justispolitiker for andre og for noen kanskje bare en fyr som er glad capser, trening og østkantdialekt. De tre siste elementene kunne med fordel vært tonet ned i Østkantfolk, det fortjener sakene Bøhler brenner for. På den annen side hadde vel boka da sluttet å være nettopp det den er: En veldig typisk politikerbiografi.

Les også: Kjendisene reagerer på Nova-kutt: –⁠ Miljøet, mulighetene og friheten der oppe er helt, helt unik.